GOD NOK?
Burde jeg ikke klare å ta tak i meg selv og ta noen grep. Finne ut helt av meg selv hva jeg trenger for å bli frisk? – NEI.
Av Anne Lise Sørheim Fredrikstad
Jeg har vært hjemme de siste to årene og har ikke orket å vært i jobb. Jeg har strevd med å føle meg god nok. Jeg har vært utmattet og hatt angst. Det som har vært mest strevsomt er faktisk min frustrasjon over at jeg ikke har klart å fikse meg selv.
I sommer har jeg hatt noen samtaler med en psykolog som jobber i NAV, og skjønte ganske fort at det faktisk er helt greit å få litt hjelp til å sortere og finne løsninger.
Når dagene blir for tunge og tankene surrer seg fast, da er det ikke lett å se løsninger selv. Midt i kaoset kjenner jeg at jeg blir så sliten at jeg ikke orker mer. Da kommer tanker om at jeg vil gi opp. Ikke fordi jeg ikke er glad i livet mitt, familie og venner, men fordi jeg blir alt blir for slitsomt rett og slett. Og jeg klarer ikke se løsninger der og da.
Ikke at jeg vil dø, men må innrømme at når ting har vært på det tyngste så har jeg tenkt at nå er det kanskje best jeg bare forsvinner. Pappa’n kan ta vare på barna og jeg kan «rømme» vekk en stund. Ta en veldig lang ferie helt alene (man må nok ikke være deprimert for å kjenne at familielivet kan være slitsomt altså).
Jeg orker ikke ansvar, orker ikke rutiner, orker ingenting…
Det er jo det som er tungt når man har barn samtidig som man egentlig har mer enn nok med seg selv. Den uendelige dårlig samvittigheten kommer snikende for tenke slik – tenk å være så egoistisk. Midt opp i alt dette, er det jo tross alt barna mine som har holdt meg oppe – og det er jeg uendelig glad for. Men allikevel:
- Jeg MÅ opp av senga hver morgen, selv om jeg ikke vil.
- Jeg MÅ lage middag hver dag.
- Jeg kan rett å slett ikke legge meg ned å gi opp.
- Gir jeg opp har jeg tapt.
Derimot er det noen ting som er HELT greit å gi opp:
Mine skyhøye forventninger til meg selv.
Mine tanker om at jeg ikke er en god nok mamma.
Tankene om at jeg ikke god nok som den personen jeg er.
Ideen om at jeg skal klare å fikse meg selv – det er helt ok å få hjelp!
Løgnen om at venner og familie slutter å like meg når jeg ikke fikser livet perfekt!
Dette er ting jeg tar meg selv å i tenke/ kjenne på veldig ofte – noen ganger hver dag.
Jeg øver meg rett og slett på å ikke være så himla streng med meg selv. For jeg kan oppdage at jeg er mye rausere med alle rundt meg, enn mot meg selv.
Jeg er faktisk god nok!
God nok som den jeg er akkurat nå.
Jeg trenger faktisk ikke late som jeg er noe annet enn den jeg er.
Jeg er den beste versjonen av meg selv.
OG DET ER DU OGSÅ!