Konsekvenser av tvangsbruk i psykisk helsevern

Av Eline Skår

Noen kan kanskje oppleve tvang som et betryggende helsetiltak. Det kan for meg være vanskelig å forstå. Jeg er for at folk med psykiske helseutfordringer skal få hjelp. Selvfølgelig. Jeg kan likevel bare snakke ut i fra egne erfaringer, og ut i fra hvordan tvangen har påvirket meg. Det jeg er opptatt av er selve måte tvangen blir utført på.

Her kommer noen eksempler på tvangsbruk som jeg har opplevd. Jeg ble ved et par tilfeller nektet adgang til toalettet, og måtte holde meg. Jeg har måttet dusje med døren åpen. Jeg har vært nødt til å gå på do med en ansatt til stede. Jeg har blitt lagt i gulvet, og holdt fast der av minst 5 personer. Jeg har blitt lagt i belter, og senere fått trusler om belter dersom jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om. Jeg har blitt medisinert mot min egen vilje. Jeg har blitt sperret inn på et skjermet rom alene.

Dette er tiltak som har gjort meg redd, tiltak som jeg opplever at har gjort meg sykere, og det er rett og slett ikke greit. Det trengs en holdningsendring innen psykisk helsevern. Når man er innlagt på tvang i ukesvis, kanskje månedsvis, så settes det selvfølgelig spor. I dag tar jeg meg selv i å spørre folk om lov til forskjellige ting. Jeg har store problemer med låste dører. Og jeg er veldig redd for å si noe feil i enkelte settinger.

Likevel tror jeg at den største bivirkningen av å være så lenge i et system er at man etterhvert gjør ting kun for å være en flink pasient. Man lever et liv hvor man gjør ting man har blitt fortalt at man skal gjøre, kun for å holde seg frisk.

Jeg husker svært godt en gang jeg hadde vært lenge på en akuttpost. Jeg begynte å gå i ett med tapeten. Og jeg tror de ansatte var minst like lei av meg som jeg var av de. Det ble fattet et vedtak om overføring til en langtidspost, noe som for meg var det aller verste som kunne skje. Jeg var så lei av sykehus at jeg nektet å gi meg uten kamp. Når det blir fattet ulike tvangsvedtak, som for eksempel vedtak om tvangsmidler eller overføring til et nytt sykehus, er dette noe man kan klage på. I praksis betyr det at du da får utnevnt en advokat, og du får prøvd saken din i kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen er en tilsynsgruppe, bestående av en jurist, en lege og to andre medlemmer. Et av disse medlemmene skal være pasient eller pårørende. Man kan klage til kontrollkommisjonen muntlig eller skriftlig. Poenget er at man får prøvd ut saken sin hos noen som er helt uavhengige av sykehuset.

Jeg har ved flere anledninger benyttet meg av klageretten min. Men et tilfelle husker jeg spesielt godt. Jeg valgte å klage på et overføringsvedtak. Etter flere samtaler med advokaten min begynte jeg å føle meg trygg på en del gode motargumenter vi hadde kommet fram til sammen. Jeg følte meg godt forberedt på det vi nå skulle inn i.

Selve saken skulle foregå i et møterom i kjelleren på sykehuset. Jeg husker de klamme hendene mine. Svetteperlene jeg så pent prøvde å tørke vekk fra overleppa før vi gikk inn i rommet. Jeg var så nervøs. Det var så mye som sto på spill. Det føltes faktisk som en helt reell rettsak.

Vi satte oss ned rundt noe som var det største bordet jeg noensinne hadde sett. Det aller første som skjedde var at kontrollkommisjonen presenterte klagen min. Så var det sykehuset sin tur til å argumentere for sin sak. En av spesialistene jeg tidligere hadde snakket en del med holdt nå en lang prosedyre om diagnosen min, om hvor syk jeg var, og argumenterte for hvorfor jeg skulle overføres til en langtidsavdeling. Jeg kjente jeg sank lenger og lenger ned i stolen min for hvert argument som kom. Spesialisten hadde flere eksempler å komme med. En del kjente jeg igjen, selv om jeg opplevde at det ble smurt litt tykt på. Jeg hørte også eksempler om meg som jeg overhodet ikke kjente meg igjen i. På et tidspunkt sa spesialisten følgende: Pasienten har tidligere blitt observert iført kun pysjamas på vei til Sandefjord. Jeg husker jeg ble så forferdelig sint. Dette stemte jo overhodet ikke. Hvor kom denne påstanden fra? Jeg kjente på et raseri uten like, og hadde like hvite knoker som snø. Ikke kunne jeg bryte inn å si noe heller. Jeg måtte pent sitte der å høre på. Jeg husker jeg festet blikket på en spiker som var festet på den grå veggen bak kontrollkommisjonen. Jeg ristet forsiktig på hodet mens jeg bet meg hardt i leppa.

Spesialisten fortsatte med sine argumenter. Han sa jeg var i behov av mer medisiner, og at jeg trengte å være på en lukket avdeling pga. rømningsfare. En lukket avdeling som var mer vant med slike pasienter som meg. Han sa også at sykehuset mente en overføring til en langtidsavdeling var nødvendig fordi det kunne ta en stund å finne fram til riktig medisiner, og at det nettopp derfor var viktig at jeg kom til en plass som hadde både tid og ressurser til dette.

Alt vrengte seg i magen min. Jeg hadde lyst til å kaste opp, og aller helst rette oppkastet mot spesialisten. Men så. Da takker vi for uttalelsen din, nå lurer vi på om advokaten har noen spørsmål til pasienten? Sa lederen av kontrollkommisjonen. Det var altså min tur. Og jeg som trodde jeg hadde forberedt meg så godt. Dette var jeg overhodet ikke forberedt på. Alle øynene var på meg. Jeg kjente det. Jeg svelget klumpen i halsen og flyttet blikket fra spikeren i veggen til advokaten min. Han spurte meg hva jeg tenkte om denne overføringen. De neste 5 minuttene husker jeg nesten ingenting av. Jukselappen jeg hadde tatt med var blitt våt av de svette hendene mine, så jeg måtte pent prøve og huske motargumentene selv. Det var mine ord mot spesialisten sine. En psykotisk pasient i pysj, med lysende hender, mot en spesialist med lang utdannelse, i skjorte og slips. Det var alt annet enn rettferdig.

Gudskjelov hadde jeg en svært dyktig advokat som hjalp meg litt på veien. En advokat som husket motargumentene vi så fint hadde øvd på, og han stilte gode spørsmål som hjalp meg å få fram en del av meningene mine. Senere i saken fikk kontrollkommisjonen slippe til med sine spørsmål. Først til spesialisten, og så til meg. Jeg husker ikke så mye av dette heller. Jeg tror jeg forsvant litt etter innlegget fra sykehuset.

Da vi gikk ut av møterommet fikk jeg et klapp på skulderen av advokaten min, og han sa jeg klarte meg bra. Så veldig bra kan jeg tydeligvis ikke ha klart meg, for jeg tapte saken. Jeg var knust. Det ble overføring, og jeg var livredd.

Dette er en god stund siden nå. Mye har skjedd siden den gang. For en liten stund siden fikk jeg anledning til å treffe kontrollkommisjonen igjen. Dette ble en interessant opplevelse. Jeg hadde fått beskjed av behandleren min om at kontrollkommisjonen skulle komme på besøk dagen etter for å snakke med noen pasienter og ansatte om erfaringer med tvang. Det første jeg tenkte var at jeg aldri skulle møte de igjen, ikke snakk om. Men så tenkte jeg om igjen. Hva om det denne gangen var rom for mine meninger. For mine meninger, mine opplevelser betyr jo faktisk noe.

Jeg tok mot til meg og møtte opp dagen etter. Da jeg oppdaget at det var de samme menneskene som hadde tatt stilling til vedtaket mitt tidligere ble jeg skikkelig uvel. Jeg tenkte på alt de visste om meg, og tenkte at de umulig ville ta meg seriøst.

Lederen av kontrollkommisjonen kom bort til meg og sa med en vennlig, myk stemme at hun syns det var hyggelig å se meg under litt mildere omstendigheter. Jeg sa det samme til henne. For det var tross alt mye som var annerledes nå. Vi satte oss ned på et kontor. Så sa hun noe sånt som dette: «I dag vil vi gjerne høre på deg.» Vi vil høre om dine erfaringer, og om dine tanker rundt enkelte hendelser. Jeg ble så glad. Endelig kunne jeg bli hørt. Og nå var det eneste som sto på spill at jeg skulle få fram mine meninger. Noe jeg har blitt betraktelig bedre på den siste tiden. Jeg fortalte om episoder hvor tvang hadde blitt brukt, episoder som i mitt hodet kunne vært håndtert annerledes. Jeg kom med konkrete eksempler til forbedringer, og fortalte om hvorfor jeg engasjerte meg sånn. Jeg merket at de virkelig lyttet til det jeg sa, og det gjorde godt. De sa det var så godt å se meg, ikke minst høre på meg, fordi forandringen var så stor fra sist gang de møtte meg. De sa også at de tingene jeg hadde belyst for dem, var svært verdifull informasjon og de skulle ta det videre. Nå vet jeg jo ikke om de sa dette av høflighets skyld, eller om de faktisk mente det, men jeg velger å tro det siste.

Jeg bet meg spesielt merke i noe lederen av kontrollkommisjonen sa. Hun sa at det aldri var gøy å skulle bestemme over andre. At de syns slike saker er vanskelige. Å ta stillinger til saker som førte til mer bruk av tvang var ingen enkel jobb. Hun sa at i de tilfeller hvor man går inn med tvang, så blir det alltid gjort i beste mening. Det siste har jeg hørt flere ganger tidligere, men aldri helt trodd på det. Henne trodde jeg på.

Jeg tror de at aller aller fleste mennesker er gode. At mennesker har gode intensjoner. Men jeg tror også at mennesker gjør feil. Masse feil. Jeg tror det er viktig at vi alle ser dette. Jeg tror det er viktig at vi tar vare på en ydmyk holdning overfor hverandre. Og jeg tror også at det er viktig med rom for slike tilbakemeldinger som sånne som meg har å komme med.