Følelseslivets utfordringer
Hva skjer inni oss når vi opplever en krise? Å hvorfor føler man seg så alene selv om man har masse folk rundt seg? Hvorfor er det blitt slik at ubehageligefølelser blir sett på som en svakhet? Psykisk sykdom innebærer følelser, men følelser er jo noe alle har, så hvorfor er det så vanskelig å snakke om?
Av Elisabeth Kallinen
Du vet den følelsen, når du kjenner at du ikke makter å stå i stormen, men ikke har noen valg? Ja, for jeg vet at du vet hvilken følelse det er. Vi har alle perioder der vi føler oss maktesløs og alene. Om du ikke har hatt det, kommer du til å få det. Perioder der vi føler at ingenting hjelper, at ingenting nytter. Perioder der alt er skikkelig tungt. I tillegg begynner kroppen og si i fra om at nå er det nok. Etter endt dag og man kommer hjem, når man setter seg ned i sofaen og kjenner at man er kvalm, og den sviende smerten i mellomgulvet tiltar. Den begynner fremme, og spiser seg igjennom kroppen og ut på andre siden. Hjertet slår ekstra fort samtidig som det har et trykk over seg. Så kommer gråten. Den håpløse gråten.
Men det er godt også, for det er jo bare kroppen som tømmer seg for innestengt avfall. Vi er nødt til å gråte for ikke å koke bort. Samtidig kjenner man på behovet for en klem. Behovet for å bli tatt vare på, behovet for omsorg. Behovet for at noen skal si at det ordner seg. Man vil ikke ha råd, man forventer ikke at noen kommer med en løsning, man bare trenger å bli hørt. Men man kan ikke kan ringe noen. Folk har nok med sitt sies det. I tillegg vil man jo ikke være en belastning. For det er jo slik at vi mennesker skyr det svake og syke av natur. Vi vil helst omgås det som er friskt, normalt og sunt. Det ligger latent i oss fra den gang når vi var nødt til det, for ikke å dø. Derfor krever det at vi gjør en ekstra innsats inni oss selv til å være det litt bevisst. Det krever energi og tid, og faktisk være tilstede for noen andre.
Hvorfor gjør jeg det her? Viser mine sårbare sider og tanker sånn på denne måten, tenker du kanskje? Fordi jeg har en stemme. Fordi det jeg tenker betyr noe. Jeg betyr noe. Fordi jeg kan gjøre en forskjell. Jeg er ikke noe annerledes enn andre mennesker, alle de følelsene jeg føler på, er følelser du også føler på. Det er ingenting spesielt med meg. Det er ingenting som er fremmed for deg. Du kanskje tror det, men det er ikke det. Vi alle mennesker er utstyrt med det samme følelsesregisteret. Følelsen “trist”, “redd”, “sinna”, “glad”, for eksempel, er akkurat den samme følelsen hos meg og deg, men grunnen til den, samt styrken og varigheten kan variere. Samt vår evne til å håndtere den, men det henger jo også sammen med varigheten.
Man går ofte i fellen hvor man tror at ingen skjønner hvordan en har det. Men det er flere enn man tror. Man kan til og med vise dyp empati uten å ha opplevd det samme som motparten, nettopp fordi man kan forstå følelsen. Derfor vil jeg være åpen, fordi det er normalt å ha følelser og tanker. Vi er blitt så lukket og forknytt, mens det er helt normalt å føle. Hvis bare det å føle kunne blitt litt mer normalisert hadde flere mennesker funnet forståelse i hverandre og hjerterommet hadde blitt større, samtidig som stressnivået ville sunket. Visste du forresten at vi mennesker har flere negative grunn følelser enn positive?
Jeg er i alle fall lei av å hele tiden måtte prøve være så riktig. Jeg kjenner så mange mennesker nå, og man må jo tilpasse seg ulike settinger, og det som er riktig i en setting trenger ikke være riktig i en annen setting. Noen sier jeg bør være sånn, andre slik. Jeg kan ikke si det, og i hvert fall ikke det, men der kan jeg si det. “Å sånn går no dagan”.
Så lenge man er snill, ydmyk og oppfører seg pent, og ikke dømmer andre – tenker jeg at man må få frihet til å være et helt menneske på godt og vondt. Jeg har folk i livet mitt som ikke viser interesse i å høre på hva jeg har å si, hva jeg tenker og føler. Det er greit det, men da blir de ikke kjent med den jeg er heller. Og jeg synes at jeg er verdt å kjenne. Jeg er ganske snill, altså. Rar – ja til de grader, men ikke unormal. Dessuten er du nok litt rar du selv også.
Men alt i alt, så er jeg et godt menneske, og jeg er et medmenneske. Jeg vil så gjerne være tilstede for andre, og jeg er også det, der jeg kan. Der jeg får lov. Men de fleste tillater det ikke, fordi man “ikke skal vise svakhet”. Det gjør meg vondt. For tenk om jeg kjenner noen som så gjerne kunne trengt et medmenneske, men ikke sier noe av nettopp de samme grunnene…
«I believe in being strong – when being strong is the only choice you have.»