Kan man blø i hjel psykisk?

Jeg flyttet til England for å studere kunst sommeren 1996, en utrolig vanskelig avgjørelse siden jeg ikke kunne ta tvillingsøsteren min Elin med meg. Den 31. Oktober samme år ble Elin, og hennes kjæreste (som var min beste venn), Jin, drept i et dobbeltdrap i Ålesund. Dette var 6 uker før Elin og jeg ble 22 år.

Jeg og Elin var alltid sammen, vi var utrolig nært knyttet til hverandre. Vi utfylte hverandre, jeg følte meg aldri som et eget individ, men som en halvdel av en person, «en av tvillingene», folk flest omtalte oss alltid i flertall, det var sjelden noen sa, «du Inga» eller «du Elin», det var «dere» og «tvillingene». Da Elin ble drept følte jeg det ikke som om jeg mistet en søster, jeg følte at jeg mistet halvparten av meg selv. Den ene halvdelen av meg var borte, for evig og alltid. Jeg kommer aldri til å elske noen så høyt som jeg elsket Elin, og ingen kommer noen gang til å elske meg like høyt som Elin gjorde.

Denne høsten startet jeg mine studier på et kunstakademi i England, det å flytte til et annet land var hardt, vi hadde aldri vært fra hverandre i en lang periode før. Så vi skrev brev til hverandre 2-3 ganger i uka, og ringte så ofte vi kunne.

Det var Elin sin tur til å ringe denne kvelden, jeg gikk og ventet og ventet på at telefonen skulle ringe, men det gjorde den aldri. Dette var så ulikt henne, hun var alltid så presis, til slutt ringte jeg og la igjen en beskjed på telefonsvareren hennes der jeg sa at jeg var bekymret og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg ba henne ringe meg straks hun kunne. I ettertid fikk jeg vite at morderen var i leiligheten hennes på denne tiden, om Elin og Jin rakk å høre denne beskjeden før de ble drept får jeg aldri vite. Jeg ble vekt av en telefon senere den natten der jeg fikk beskjed om hva som hadde skjedd, den som ringte rakk bare å si «Inga», sitter du? Sett deg ned! «Roy – han har…han…» Lengre kom han ikke før jeg sa, «Er de døde eller har de havnet på sykehuset?» På stuebordet mitt lå et brev jeg hadde fått i posten fra Elin den samme dagen, det startet med: «Hei kjære, søte, snille, herlige tvillingsøster!»

Livet mitt er delt. Før og etter 31. oktober 1996. Jeg måtte lære meg å leve uten Elin. Jeg hadde ikke lengre noen å betro meg til, noen å dele alt med. Jeg måtte prøve å bli vant til å omtale meg selv i entall som «jeg» og «meg» i stedet for å si «vi» og «oss». Jeg måtte starte å ta ansvar for alle aspekter av livet mitt, frem til da hadde vi alltid delt på alt og gjort ting for hverandre.

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle være så alene. Hver gang jeg la meg for å sove kom alle minnene tilbake, de var over alt rundt meg – et kaos av både gode og dårlige minner, bilder, lyder, ord, hendelser, de trykte meg ned og lot meg ikke få sove, jeg ønsket meg en knapp slik at jeg kunne slå hjernen min av for å få fred til å hvile og sove av og til.

I begynnelsen var jeg redd for å male igjen, for jeg visste ikke hva resultatet ville bli, og jeg visste ikke om jeg ønsket å vite hva som kom til å komme ut av hodet mitt og frem på lerretet. Jeg var redd for å stå ansikt til ansikt med min egen mørke depresjon. Jeg visste ikke hva jeg ville male, bare at jeg måtte male, jeg måtte få noen av disse følelsene ut. Etter at jeg startet på det første bildet greide jeg knapt å stoppe. Resultatet ble mange mørke, dramatiske bilder fylt av smerte, sinne, fortvilelse og sorg. Alt det jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle. I perioder var jeg arbeidsnarkoman, jeg bare malte og hadde ikke tid til mat og søvn, i andre perioder var jeg apatisk, depressiv og suicidal og satt bare på sofaen hjemme i morgenkåpe i flere dager i strekk. Jeg gikk ikke ut av huset uten at jeg måtte – og helst ikke da heller.

Jeg visste at jeg reagerte ekstremt, men logikk hjelper ikke i en slik situasjon, redselen, frykten og angsten tar over. Jeg greide ikke å komme meg til lege, jeg hadde ingen omgangskrets som kunne hjelpe meg, jeg hadde jo flyttet til et nytt land, kun 2 måneder før drapet.

Jeg greide ikke slutte å fantasere om hvordan Elin og Jins siste minutter i live hadde vært, hvordan de lå, skjønte de hva som skjedde med dem? Hva tenkte de? Fant de noen trøst i at de var sammen i stedet for alene? Hva som hadde skjedd i detalj rett og slett, fantasien er så mye verre enn virkeligheten. Ingen av disse spørsmålene kunne jeg få noen slags svar på før under rettssaken.

Innkallingen til rettssaken kom til slutt, jeg måtte vitne, dette var 10 måneder etter drapet. Jeg grudde meg av flere grunner, for det første grudde jeg meg til å måtte se og møte morderen, en mann jeg kjente godt fra før, for det andre grudde jeg meg fordi jeg visste at jeg nok en gang måtte innse hva som hadde skjedd.

Noe av det som sitter mest som etset inn på netthinnen min er politifotografens bilder fra åstedet. Vi pårørende fikk selv velge om vi ville se de eller ei, jeg visste at jeg måtte se dem. Jeg hadde gått igjennom nesten ett år med mareritt, jeg hadde sett et speilbilde av meg selv, etter en obduksjon, i en likkiste på et sykehus med et deformert hode etter skudd på kloss hold. «Slik kommer jeg til å se ut når jeg blir skutt,» tenkte jeg da.

Men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde sett ut der og da, – på åstedet. Hver dag hadde jeg lurt på hvordan hun falt da hun ble skutt, hvordan alt så ut. Da jeg endelig fikk lov til å se disse bildene var jeg redd, jeg ante ikke hvordan jeg ville reagere, på samme måte som jeg 10 måneder tidligere ikke hadde ant hvordan jeg ville reagere da jeg stod på sykehuset og ventet på at de skulle fjerne lokket av Elins kiste så jeg fikk se henne.

Det jeg fikk se var en fotoserie som startet ved den knuste ytterdøren der drapsmannen hadde brutt seg inn, så gikk den bilde for bilde innover i leiligheten til vi kom til stua der de lå. Det første som slo meg var hvor mye blod det er i en kropp, det var et sjokk, hadde dette vært fra en film hadde jeg ment at spesialeffektsavdelingen hadde overdrevet kraftig, – nå vet jeg bedre, Elins lange hår lignet ikke hår, det minnet meg om tang eller tare, på grunn av alt blodet. Jeg kunne ikke se gulvet, alt var bare blod. Fotoserien sluttet med bilder fra kroppene til Elin og Jin på obduksjonsbordet, det var uvirkelig, umulig å forklare, dødsstivheten var i dem, en kropp kan bare ikke ligge slik, min første tanke var at de så ut som en Barbie og en Ken dukke som et barn hadde kastet fra seg.

Jeg greide ikke å fortelle noen hvordan jeg hadde det, jeg var redd og skremt, fordi jeg var sikker på at jeg var gal. Først nærmere ett og et halvt år etter drapet kom jeg meg til lege, og fikk da diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse).

Jeg var mørkeredd, jeg så og hørte mordere både inne i huset og ute i hagen min, jeg kunne låse meg inne i et rom i huset og sitte på gulvet med ryggen inn i et hjørne, der satt jeg i timevis og bare rugget frem og tilbake, jeg greide ikke å gjøre noe annet. Jeg skvatt ved den minste lyd, jeg var anspent og på vakt hele tiden, følte meg som jeg var konstant klar for å flykte i tilfelle en morder kom. Jeg var deprimert, matvanene mine var mildt sagt ustabile. Jeg hadde problemer med å sove og sov sjelden lenge, når jeg først fikk sove hadde jeg forferdelig mareritt om drapet og morderen. Jeg hadde hallusinasjoner, jeg greide ikke å interessere meg for eller engasjere meg i noe. Jeg hadde ekstremt dårlig konsentrasjonsevne, jeg var følelsesmessig ustabil, humøret svingte med plutselige hysteriske anfall av panikk eller gråt, jeg følte meg isolert og distansert fra alle andre mennesker. Jeg følte at jeg ikke hadde en fremtid, jeg forventet ikke karriere, kjærlighet, det at noen skulle kunne bli glad i meg. Jeg greide ikke å glede meg til noe siden jeg antok at jeg antagelig ville bli drept før den tid. Jeg var redd for å bli kjent med nye mennesker, alle kunne jo være potensielle mordere, så det var best å unngå dem.

Jeg levde i den tro at jeg var klar for tvangstrøye og en polstret celle, jeg ønsket tvangsinnleggelse, da det ville ta fra meg ansvaret for mitt eget liv, et ansvar jeg ikke ønsket å ha lengre. Hvis jeg måtte leve videre, ville jeg bare eksistere, uten å forholde meg til omverdenen, la noen andre ta det ansvaret og den byrden. Legen min forklarte meg inngående at jeg ikke var gal (det var det jeg selv betegnet meg som) men at jeg hadde en helt normal reaksjon, på en unormal hendelse. Det var ikke meg det var noe feil med, det var drapet som var det unormale.

Men det visste ikke jeg. Tenk om noen hadde forklart meg dette tidligere?

Etter at jeg endelig fikk hjelp av lege begynte jeg sakte men sikkert å oppleve en forbedring, i England har de en organisasjon som heter Victim Support som ga meg mye hjelp og støtte gjennom samtaleterapi, i tillegg til at jeg fikk Prozac (antidepressiver) og sovetabletter fra legen min.
Det jeg evig og alltid kom tilbake til i alle samtaler er urettferdigheten i det som skjedde, jeg og Elin var sammen fra vi ble unnfanget, fra før vi ble født. Vi var alltid sammen. Vi skulle blitt gamle sammen, vi skulle fått rynker sammen. Vi skulle dødd sammen. Det er ikke riktig at jeg må leve videre alene. Det føltes som en livstidsstraff å måtte leve videre uten Elin.

Sommeren 1998 hadde jeg min første kunstutstilling, alle maleriene handlet om drapet og min reaksjon på det. Jeg hadde ikke malt disse bildene for noen andre, de var store, mørke og dystre, ikke spesielt salgbare for en ung og ukjent kunstner. Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger til denne utstillingen, den var i tillegg i lille Rindal. Jeg var totalt uforberedt på det som skjedde. Ikke bare ble utstillingen veldig bra besøkt, den fikk i tillegg mye oppmerksomhet av nasjonal media, både i aviser, tv og ukeblad. Det at jeg malte døden var det som fascinerte media. Utstillingen gjorde det bra og reiste til flere galleri. Alle stedene skjedde det samme. Mennesker jeg aldri hadde møtt før kom opp til meg og fortalte meg sine historier om sorg, tap og depresjon, noen ble rørt til tårer, de sa de kjente seg igjen i maleriene mine, jeg fikk høre ting som ”Slik følte jeg det da mamma døde av kreft.”

Dette var det som virkelig betydde noe for meg. Det ble en del av min helbredelse, det at jeg kunne male noe som fikk fremmede mennesker til å komme bort til meg, gi meg en klem og med tårer i øynene fortelle om sine vonde opplevelser, sine tap. Det var en utrolig sterk opplevelse, og jeg husker fremdeles alle disse personlige historiene. Jeg vet at bildene mine hjalp noen mennesker i sin bearbeidelse av deres sorg, det at de blottla sine reaksjoner og følelser for meg ble en verdifull og sterk opplevelse som hjalp og støttet meg på flere måter.

Når jeg nå ser tilbake på maleriene mine fra den utstillingen og frem mot i dag ser jeg en sakte utvikling, man kan se hvordan jeg sakte men sikkert har blitt friskere. Jeg kommer aldri til å føle meg 100% frisk, men jeg har lært meg å leve med meg selv slik som jeg er.

Et av problemene mine er at jeg lett får tilbakefall, ganske små nedturer og stress kan påvirke meg dramatisk, men jeg har etter hvert lært meg å kjenne igjen symptomene. Jeg vet hvordan jeg selv reagerer og har funnet forskjellige måter å takle det på som gjør at jeg som oftest greier å unngå de dypeste, mørkeste nedturene. Psykisk smerte er vanskelig å forstå for mange tror jeg, den er også vanskelig å beskrive, det er kanskje en av grunnene til at jeg har malt det så ofte. Hvorfor kan man ikke dø av psykisk smerte? – Eller kan man det?

Pappa har alltid sagt at «alt er mulig!» Som barn husker jeg at jeg brukte tid på å tenke ut ting som hørtes helt umulige ut for så å spørre han om de var mulige. Svaret var alltid det samme: «alt er mulig, enkelte ting tar bare litt lengre tid.» Nå tror jeg at pappa har rett, men jeg har lært at troen på at alt er mulig ikke har noe med trolldom å gjøre. Denne grensesprengende troen handler derimot om verdier, om å ha fokus på det beste i mennesket, og om kamplyst.

Livskvalitet er ikke noe du tilfeldigvis opplever dersom skjebnen er med deg, det er noe du selv er med på å skape.

Jeg er opptatt av at jeg tror på et liv FØR døden, det finnes dessverre ikke noe hittegodskontor for tapt tid og tapte muligheter. Jeg mener at jeg har kun dette ene livet, så derfor vil jeg gjøre det beste ut av det. Vi fødes, lever og dør på egenhånd, ingen kan leve et eneste øyeblikk av livet for deg. Andre kan oppmuntre deg, støtte deg, gi deg en kort periode med ytre motivasjon, men du har ansvaret for ditt liv.
Det er begrensende å behandle livet som en forhåndsbestilt lunsjasjett. Livet er som et mentalt koldtbord og vi er selv ansvarlige for å berike vår tilværelse ved å velge av mangfoldet, og la det som ikke faller i smak ligge.

Helt til slutt:

I et gammelt eskimoordtak heter det at «når du har gått så langt at du ikke orker å gå et eneste skritt til, da har du gått halvparten av det du greier.»