Jeg er så PSYK
Jeg er selverklært hypokonder.
6 dager. 6 dager av mitt liv har jeg nå nok en gang brukt flere timer av dagen min på å bekymre meg langt inni lillehjernen et sted for en liten trio med føflekker jeg har på høyrearmen. Jeg blir lett solbrent. Jeg har lys lys lys og skjør hud. Jeg har sikkert 30 føflekker på hver arm og da jeg var tenåring bleket jeg hårene på armene mine med blekemiddel fra H&M til ca. 50 kr. Husker det etset og brant som faen. Jeg kan med andre ord krysse av et par punkter på sjekklisten for de som er i faresonen for føflekk kreft. Egentlig tror jeg ikke jeg har det. Men jeg tør ikke sjekke.
Jeg er selverklært hypokonder. Jeg mener det bare er logisk angst for alle de JÆVLIGE tingene som kan skje i løpet av livet med kroppen vår. Som til syvende og sist er vår skjebne. Seigpinende sykdom og død.
En gang snakket jeg med en psykiater som var spesialist på hypokondere. Han var enig i at jeg ikke hadde bikket helt over til at det var så sykelig at jeg trengte hjelp, men han mente også at lettvarianten av hypokondri (som på mange måter bare er bekymringer og angst), og kan være ganske slitsomt – og meningsløst.
Han spurte meg flere ganger: «Hva får du igjen for å bekymre deg for ting som potensielt kan skje?»
Svaret mitt var et rungende: «Noe å henge dritten på.»
Av og til synes jeg ting (livet) er så forvirrende, skummelt og uforutsigbart at jeg rett og slett trenger noe konkret å bekymre meg for. For å ta innover seg de helt store eksistensielle problemstillingene her i verden… JA, da kan de like greit bare beltelegge meg og re opp ei seng på Dikemark. «TOO MUCH TO HANDLE.»
Disse tre her volder meg stor bekymring fra tid til annen. Nå skal de faen meg vekk. Uansett bestilte jeg en legetime på mandag. Noe jeg gjør kanskje litt for ofte. Jeg er ikke en sånn som tror jeg har feber, influensa, forkjølelse eller til nøds lei bihulebetennelse. Jeg bekymrer meg mest for de FIRE STORE:
*Kreft
*Dødsulykker
*Slag
*Hjerteinfarkt
De tingene ingen kan gjøre noe med at jeg bekymrer meg og engster meg for. For det skjer hele tiden med alle familier. Det skal sies at dette på ingen måte er totalt altoppslukende, men at jeg da altså i korte perioder kan finne på å henge meg opp i at en eller annen skrekkelig ting skal skje meg. Og at jeg da vil bli borte for sønnen min som kommer til å trenge meg i mange, mange år fremover. Jeg ser også for meg skrekkscenarier i trafikken, på gaten, på lekeplassen og at jeg blir meid ned av en syklist/trikken/en gal knivstikker og dør. Sånt KOZ. Verdt et blogginnlegg med andre ord.
Han psykiateren jeg traff sa at for de fleste forsvinner store deler av disse bekymringene når man får barn. I mitt tilfelle ble det egentlig litt verre. Nå MÅ jeg jo holde meg sunn og frisk og i form og oppegående for det er noen som trenger meg.