Se på meg til jeg dør

Av Mari Bjørgo

Jeg skal bli sykepleier og jeg ønsker å bidra til en normalisering av psykiske lidelser. For å kunne bidra til dette er åpenhet viktig. Vi er ikke smittsomme «aliens.» Vi er vanlige mennesker som av forskjellige årsaker går på en eller flere små eller større smeller gjennom livet. Dette er helt som forventet. Vi tåler disse smellene i forskjellig grad etter hvor sårbare vi er. Jeg ønsker meg også et bedre helsetilbud når psykisk sykdom rammer. Det skal ikke være nødvendig å vurdere å påføre seg selv kroppslig skade for å få hjelp.

 
Jeg ønsker altså å slå et slag for åpenhet og riktig hjelp til riktig tid. Jeg slår også et slag for særegenhetene. Du passer ikke i min form og jeg passer ikke i din. Det er ingen grunn til å frykte hverandre av den grunn. Jeg har fått en nyvunnet respekt for mennesker med en generalisert angstlidelse. Den angsten som bare er og som sitter i he(eee)le tiden. Denne jula travet jeg rundt i ring som en sirkushest. Livredd for å dø forbannet jeg livet mens jeg gjentok hvilket mareritt det har blitt.

Halvannet år gikk det, et halvt studieløp, før kroppen og hodet sa stopp. Eller omvendt? I løpet av dette halvannet året fantes det ikke mange dager hvor angstnivået var på null. De tre første ukene vokste den dessuten ut av proporsjoner. Jeg er livredd for det jeg kaller å vise meg frem når jeg ikke har valgt det selv. «Bad combo» – i utdanning må elevene som regel det.

Jeg søkte støtte og fikk det eller fikk det ikke. Jeg jobbet med meg selv og gjorde ting jeg ikke trodde var mulig. Eller, det er klart, jeg klarte det ikke alene. Det måtte hjelp til. Trygghetsatferd. Bedre enn unngåelsesatferd i alle fall? Det er sånn sirka litt ironisk når jeg holder fremlegg på et sykepleiestudie proppfull av den angstmedisinen yrket selv advarer mot.

Hjertearytmien jeg plutselig satt igjen med fintet meg helt ut. Antakeligvis fordi jeg var så sliten fra før. Jeg så ting i sidesynet. Jeg kunne skvette til lyden av en kaffekopp som traff bordet. Tenke med tusen tanker. Jeg kunne ligge våken om nettene fordi det gikk noe som føltes som gjentakende elektriske støt gjennom kroppen. Jeg trodde jeg kom til å dø. Oppmerksomheten min var helt fraværende, husken helt borte. Når jeg pratet måtte jeg lete etter ord. Av og til hørte jeg at det jeg sa ikke ga noen mening – «and I didn´t care.» Intense og vedvarende brystsmerter. Angst er som regel noe man tenker seg til. I denne perioden var ikke alltid det tilfelle. Det er enda mer skremmende når angsten tilsynelatende kommer uprovosert og den minimale gjenværende følelsen av kontroll forsvinner helt. Unnvikelses- og trygghetsatferden vokste ut av dimensjoner. Jeg var livredd for å ligge stille, jeg var livredd for bevegelse. Jeg gikk aldri hjemmefra uten å ha muligheten til å poppe en pille. Ukontrollert tåretrill. Der kom depresjonen.

«But, I´m not gonna be a pill popper.» Nå har jeg kanskje skrevet som om dette er lenge siden. Det er det ikke. Fremdeles eier jeg mange av symptomene og mange av redslene, bare i mindre porsjoner og perioder av gangen. For å bli frisk vil jeg måtte ta ett skritt frem og to tilbake. I lang tid. Jeg vil igjen dette ned i symptomer som jeg endelig trodde jeg var kvitt. Det er «kjipern» det. Sykt irriterende. Hør på det kroppen forteller deg. Du klarer ikke å takle dette med de verktøy du har til rådighet. Ta tilbake kontrollen over deg. Ta en pause. Dette er råd jeg ville gitt andre. Etterhvert ga jeg dem til meg selv, og jeg hørte på fordi jeg kan være en temmelig bestemt halvgammel frøken. Nederlag? «Not so much». Jeg var i helvete, alt annet er bedre enn det. Jeg møtte min overmann, situasjonen ble for uhåndterbar for det knippe verktøy jeg har.

 
«Life´s a bitch, and then you die.» Eller? Jeg tror ikke vi blir sterkere av det som ikke dreper oss, men vi kan bli litt klokere. Hør: Dersom du slår deg på leggen på det samme stedet gang etter gang vil det gjøre litt vondere for hver gang. For hver gang er du altså litt mer sårbar. Men du lærer kanskje at du bør unngå å slå leggen og hvordan du kan unngå det.

Man kan ikke dø av angst, heter det. Angst er ikke farlig, heter det også. Visst faen er det farlig, og visst faen kan man dø av angst. Da jeg i denne perioden var på et sjeldent men trengt besøk hos helsevesenet, og ble kartlagt for selvmordsfare som mennesker med depresjon skal bli, var det ikke noe problem å svare på hvordan jeg har sett for meg at jeg skal ta livet mitt dersom dette ikke blir bedre. Dersom-dette-ikke-blir-bedre. Men det skal bli bedre. Da jeg ga meg tilbake kontrollen kunne jeg tenke uten tusen tanker. Samme kveld kunne jeg sove uten hjelp.

 
Hadde jeg visst hva jeg skulle igjennom hadde jeg aldri begynt på dette prosjektet. Det er godt jeg ikke visste fordi det er mulig noen kan komme til å trenge en sånn sykepleier som meg. Kom til meg med din angst skråstrek manglende mestringsfølelse, og jeg kan med gode odds, si deg hva du går igjennom, skjønne hva du trenger og ønske å gi deg det. Med støtte kan det umulige bli mulig. Uten støtte eller med feil støtte fortsetter det umulige å være umulig. «Never gonna quit.» Jeg skal fortsette å navigere min vei gjennom system etter system for å komme helskinnet ut på den andre siden. Det tar bare litt lenger tid. Jepp.