Våkner opp med panikk for DPSen

Av Sarah Nazeem Eriksen

Det hjelper ikke å utruste seg med all verdens positive forhåpninger og drømmer om at det i år vil bli en hyggelig nasjonaldag. Plutselig kommer det kjipe minner fra da jeg var på DPSen, og de kommer sterkt og levende. Slik flagget nå heises på utallige stenger over det ganske land, heiser mine egne tanker et hvitt flagg med teksten: “Hva har jeg egentlig gjort galt?”

Dette er en tanke jeg forsøker å unngå. Men den kommer likevel på besøk til tider. Jeg skjønner bare ikke hvordan det var mulig å ende opp med en så fullstendig misforstått relasjon til folk som liksom er utdannet for å hjelpe ved psykisk sykdom. Spørsmålet “Hva gjorde jeg galt?” får både en timelig og et litt mer åndelig preg i disse stunder. Hva gjorde jeg rent praktisk som førte til at de trakk så fullstendig uriktige konklusjoner? Og hva har jeg gjort galt hvis dette er en straff?

Egentlig har jeg besvart spørsmålet flere ganger. Jeg tror ikke den guddommelige rettferdighet fungerer på den måten. Det finnes ingen lovmessig sammenheng mellom atferd og skjebne. Gode mennesker får ofte vonde skjebner, og onde mennesker får ofte gode skjebner. Vi kan derfor ikke vurdere noen – verken oss selv eller andre – basert på vår skjebne. Om vi er gode eller onde, vurderes ikke ut fra om det går oss godt eller dårlig, men ut fra hva vi gjør, hva vi sier, hvordan vi behandler andre, osv. Jeg kan derfor like godt legge bort tanken om at alt det kjipe som har skjedd i arbeidskonflikten, på DPSen, på legevakta, osv., er en straff fra universet på grunn av noe jeg har gjort. Kanskje har jeg gjort noe galt, men det er ikke på grunnlag av det som har skjedd at jeg kan finne ut av den saken.

Den andre nyansen av spørsmålet, kan også besvares. Det skjedde mange ting som førte til at psykologen trakk konklusjoner som fikk sykt negative konsekvenser for meg, nesten til døden. De startet jo med feilinformasjon. Hun som ringte DPSen for å få meg dit (en kollega på sykehuset), sa tre ting som ikke stemte – og det var disse tre tingene som havnet i journalen min. De to ansatte jeg møtte neste dag, hadde lest dette. Deres utgangspunkt var derfor et helt annet enn mitt, de tolket meg ut fra den informasjonen de så langt hadde fått. En helt naturlig prosess, men ufattelig skremmende at de på det grunnlag valgte å overse det jeg sa (når dette ikke stemte med den informasjonen de så langt hadde fått). Det var jo tross alt meg dette handlet om…

Det kom skjevt ut fra begynnelsen. De skjønte ikke meg, og jeg skjønte ikke dem. Konsekvensen ble at de ikke tok det jeg sa alvorlig. Forståelig? Ja. Tilgivelig? Nei.

Det er fullstendig uprofesjonelt å ikke lytte til den personen som sitter rett foran deg og forteller om forhold ingen andre har kjennskap til. Passer ikke ny informasjon med den gamle? I så fall bør den gamle revurderes! Men slik jobbet de visst ikke på den DPSen. Her ble i stedet den nye informasjonen enten ignorert eller fortolket i lys av den gamle feilinformasjonen.

Det hjalp meg selvsagt lite. Men når jeg ble verre, konkluderte min behandler med at det måtte være fordi jeg var så redd for å miste henne nå som hun skulle slutte. Det er bra hun har positive tanker om seg selv, men det er 100% uprofesjonelt å trekke slike konklusjoner UTEN å spørre pasienten om det kan stemme. Da kalles det gjetning, gjetning basert på premisser om at “Jeg er en fantastisk flink behandler”, “Jeg gjør en god jobb” og “Hun synes det samme og er redd for å miste meg”.

Sannheten var at jeg ikke syntes noen av delene. Jeg opplevde henne som umoden og trodde hun var helt ny; jeg syntes ikke hun hjalp meg i det hele tatt og følte en økende frustrasjon og aversjon mot henne; og jeg var faktisk glad for av jeg endelig skulle få prøve en ny behandler. Men sånn kan det gå når man møter en psykiater som tydeligvis tror hun vet bedre hva pasienten tenker enn pasienten selv…

Hun endret på mye annet også. Blant annet selvmordstesten min. “Hun sier…men hun mener nok ikke…” skrev hun og halverte scorene fra 35 til 17. Selv jeg, med min skarve treårige sykepleierutdanning, kan se at en slik fremgangsmåte ikke er gyldig. Men slik holdt hun på hele veien. Alt jeg sa og gjorde måtte jo tilpasses det utgangspunkt de hadde, som altså var feil.

Så fikk jeg ny behandler, psykolog K. Det var hun som dukket opp i flashbacks denne morgenen. Jeg som hadde vært så glad for å få ny behandler… Men psykolog K. ble virkelig ett av mitt livs største mareritt. Hittil hadde jeg ikke turt å protestere, men nå begynte jeg så smått. Alt gikk jo til H*… Psykolog K. var besatt på at alt jeg gjorde og sa, handlet om tilknytning. Jeg hadde DPSen langt opp i halsen, og selv om jeg var pasient, var jeg fortsatt sykepleier. Min vurdering av deres faglighet var elendig. Men de var visst besatt av ideen om alt dette måtte handle om tilknytningsatferd og separasjonsangst. 

Jeg var med andre ord sjanseløs. Det var ingenting jeg egentlig hadde “gjort galt”. Denne ballen ble satt i gang av andre og rullet videre utenfor min kontroll. Jeg prøvde å stanse den, men alt jeg sa og gjorde var nytteløst. Det var nok denne følelsen av avmakt – og ikke minst krenkelse – som gjorde at det hele gikk inn i historien som et posttraumatisk stress-syndrom.

Jeg skadet meg og holdt på å ta livet av meg. Ingen hjelp å få, bare ufine kommentarer og avvisning fordi de mente jeg faket det. For det hadde jo psykiater L. bestemt…eller vurdert, som de så fint kalte det…i sitt hode. Hadde jeg i det minste likt behandleren min eller følt at de ga meg noe godt, kunne jeg kanskje båret litt over med dem. Men sannheten var det stikk motsatte. Og på toppen av det hele konkluderte de altså med at jeg var villig til å kutte i stykker min egen hud for deres skyld. Det er bra de har positive tanker om seg selv, men ett sted bør det gå en grense. Og den grensen bør trekkes opp mellom profesjonalitet og ren gjetning…

I grunn har jeg ikke gjort så mye galt. Det bare ble sånn. Men det er skremmende. Det er skremmende fordi såpass mange mennesker tar sitt liv mens de er i kontakt med offentlig psykiatri, og nå har jeg sett hvordan det fungerer der… Ikke særlig betryggende, er min konklusjon… Og jeg håper at de politikerne som nå sitter og snakker om at psykiatrien skal forbedres, også ser at det finnes “huller” som ikke kan tettes med pengesekken.