Jeg er en av de heldige

Jeg har blitt lagt i belter. Holdt fast. Holdt nede på gulvet. Blitt tvangsmedisinert. Jeg har fått blåmerker etter basketak. Og jeg har blitt holdt igjen mot min egen vilje. Alt dette på psykiatrisk avdeling. Likevel er jeg en av de heldige. Det mener jeg. Og her kommer hvorfor.

Jeg var 16 år gammel da en henvisning ble sendt til BUP fra helsestasjonen. Med svart hettegenser og røde merker på håndleddet kom jeg inn i systemet. Jeg fikk hjelp allerede som 16-åring. Og jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært i dag om ikke det hadde vært for det.

Jeg kan fremdeles huske den første samtalen jeg hadde. Det luktet vanilje i terapirommet. Det hang bilder av solnedganger på veggene. Og en stor klokke tikket jevnlig over utgangsdøren. Alt var sånn passe irriterende. Og terapeuten, hun var sikkert i 50-årene. Ikke noe galt med henne, det er jeg sikker på. Men jeg var livredd. Redd for å ha gjort noe feil. I tillegg til å være deprimert og suicidal som 16-åring, så var jeg også på god vei inn i barnevernets systemer. Det var altså mye å stå i den tiden.

Men jeg fikk hjelp.

Jeg er en av de heldige. For jeg fikk hjelp i tidlig alder. Det er jeg overbevist om. I dag finnes det køer i norsk psykisk helsevern som ikke ligner grisen. At man må vente i månedsvis på et ”kanskje-svar” når livet viser seg som mørkest, det blir helt feil for meg. Er det virkelig slik at det må stå om liv eller død for at man når frem til hjelpeapparatet? Eller er alt litt tilfeldig?

Jeg kjenner folk som har det kjempetungt, som lever med mørke tanker daglig, og som har strekt ut en hånd for å få hjelp, men som ikke blir møtt. Det er skremmende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i et land som Norge, ikke kan hjelpe folk som ber om det.

Men jeg fikk jo hjelp.

Det er kanskje lett for meg å si. Som har fått hjelpen nærmest påtvunget i så mange år. Men jeg har også vært i den situasjonen, hvor jeg selv har bedt om hjelp. Men da har jeg da for faen meg fått det. Hvorfor gjelder ikke dette for alle?

Bent Høie, hvis du leser dette. Hvor mange liv må gå tapt? Hvor langt skal vi tøye strikken? Vi lever i et av verdens rikeste land, det burde da være mulig å yte forsvarlig helsehjelp til de som trenger det. Jeg kjenner ei jeg som fikk en henvisning til psykologhjelp. Hun ventet tålmodig i måneder med angst og selvmordstanker før hun fikk svar. Og svaret var nei. Hva vil du at jeg som venninne skal si til henne?

Jeg fikk jo hjelp. Og i tidlig alder. Jeg var kanskje en av de heldige. Som kom inn under systemet tidlig. Men hva med alle de andre? Det bor over 5 millioner mennesker i Norge. Over 50 % av oss vil få en psykisk lidelse. Er det ikke på tide at psykiske lidelser blir likestilt med de fysiske. Kropp og sjel henger jo sammen. Så kjære Bent Høie. Kan du ikke være så snill å gjøre noe med disse ventekøene, som jo blir dødens venteværelse for en del. Tenk at liv kan reddes.

For en ukes tid siden tok ei venninne av meg sitt eget liv. Og det var ikke en hvilken som helst venninne heller. Dette var Tine. Som jeg som 16-åring ble kjent med inne på psykiatrisk avdeling. Det er klart at når man møtes på sitt mørkeste, så gjør det noe med en. Tine og jeg ble etterhvert godt kjent, og gode venner. Nå er hun ikke her mer. Tine fikk, som meg, hjelp, men kanskje var man for sent ute med å gi riktig hjelp. Jeg vet ikke. Jeg er ingen ekspert. Men jeg er et menneske, akkurat som deg. Og jeg vet noe om hva som føles bra og ikke.

Likevel vil jeg understreke at jeg er en av de heldige. I dag er jeg 28 år gammel og tvangsinnlagt på psykiatrisk. Det gjør vondt. Veldig vondt. Og jeg skulle ønske jeg kunne bestemme selv. Men jeg blir i det minste ikke gitt opp.
Jeg får jo hjelp.