Utskrevet på tvang

Recoverybloggen har fått lov til å intervjue Sandra Gundersen. Hun ønsker å dele sin historie om hvordan det var for henne å ha diagnosen borderline, eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og hvordan hun har opplevd å bli møtt med diagnosen.

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg heter Sandra Gundersen. Jeg havnet i psykiatrien da jeg var 18 år gammel og var i systemet i 9 år. Jeg avsluttet kontakten med psykologen min i fjor. Nå lever jeg et helt normalt liv med jobb og samboer. Jeg kan dra hjem etter en dårlig eller slitsom dag, og så går det bra. Slik var det ikke da jeg var syk. Nå ser jeg på den jenta jeg var som en annen person. Jo mer jeg får det på avstand, jo mer hårreisende synes jeg det var at noen kan behandle en ung jente på den måten. Jeg vet om mange det ikke gikk så bra med, som enten er døde eller som muligens aldri kommer til å komme seg ut av psykiatrien.

På fritiden driver jeg med dans, og jeg jobber på et dansestudio. Jeg startet som resepsjonist i fjor høst, og nå er jeg personalsjef, jobber i administrasjonen og sitter med support. I tillegg holder jeg en del foredrag om historien min og skriver nå og da om selvutvikling på bloggen min eller for forskjellige oppdragsgivere. Jeg studerte kreativ ledelse og coaching i fjor høst, og foredragene og tekstene mine er en god miks av min erfaringskompetanse og min fagkompetanse fra studiet.

Det er helt sinnssykt at mennesker blir utsatt for slik behandling fordi det står noen bokstaver på et ark om hvilken diagnose de har.

Bakgrunnen for at jeg ble syk er nok litt genetisk, i tillegg til at jeg opplevde mobbing hele oppveksten, og ble utsatt for seksuelle overgrep i ungdommen. Det var nok mye mobbingen som gjorde at jeg ble brutt ned over tid, og påvirket hvordan jeg tenkte om meg selv og hvordan jeg reagerte og handlet. Oppveksten er jo den tiden hvor man på mange måter finner seg selv og sin identitet og sitt selvbilde. Jeg ble daglig minnet om at jeg var verdiløs, feit, stygg og sånne ting. Det pågikk fra jeg var 6-7 år og til jeg gikk ut fra ungdomsskolen. Så jeg ble trykket ned i den perioden hvor jeg skulle finne ut hvem jeg var. Da ble jo Sandra det som alle andre sa at Sandra var.

Hvis jeg forteller om min mobbehistorie så er den ikke akkurat den mest brutale, men jeg var nok sårbar fra før av, og veldig mottakelig for ting som blikk, små kommentarer og utestenging. Jeg var nok på feil sted til feil tid med den sårbarheten jeg hadde. Hadde jeg vært født senere og for eksempel havnet i en annen klasse kunne det jo gått annerledes. Men jeg har kommet over mobbingen nå, og kommet over overgrepene. Jeg reagerer ikke fysisk eller emosjonelt av å tenke på de tingene. Men det jeg reagerer fysisk og emosjonelt av, er når jeg tenker på årene i psykiatrien. Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på det hele tiden, men når jeg begynner å tenke på det, for eksempel når venner blir innlagt, kjenner jeg at det snører seg i halsen. Jeg blir kvalm og uvel og får frysninger. Det er helt sinnssykt at mennesker blir utsatt for slik behandling fordi det står noen bokstaver på et ark om hvilken diagnose de har.

Jeg var en svingdørspasient som ikke fikk den hjelpen jeg trengte

Kan du fortelle om årene i psykiatrien – hvordan opplevde du å være pasient?

Det er synd at man må være en ‘solskinnshistorie’ for at det man har å si skal ha noen verdi. Jeg er ferdig i psykiatrien, så for meg personlig spiller det ingen rolle om praksisen blir endret nå. Men jeg ser på det som en plikt å fortelle hvordan det opplevdes. De kan ikke si at jeg tok feil, for jeg har jo blitt frisk. Jeg står på beina nå. På tross av dem som behandlet meg slik, men ved hjelp av de som så meg og som hjalp meg å finne ressursene mine litt og litt.
I løpet av de ni årene jeg var i psykiatrien, var jeg til sammen var jeg innlagt 150 ganger. Det er ikke et overslag, det er det nøyaktige tallet, så jeg kan jo si at jeg var en svingdørspasient som ikke fikk den hjelpen jeg trengte.

For meg er ikke det verste at jeg hadde 150 innleggelser, det verste er at jeg hadde 150 utskrivelser, der mange av dem ble gjort mot min vilje. Det burde vært en måte å klage til kontrollkommisjonen på hvis du blir tvangsutskrevet, på samme måte som når du blir tvangsinnlagt. Men det var det ikke, og jeg følte at jeg sto helt alene. Jeg var for syk til å ha særlig kontakt med familie og venner. Det var vondt å ikke bli trodd, å ikke bli sett på som et individ. Jeg har ikke møtt mange som passer inn i den tankegangen om at de som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ikke har godt av å være innlagt. Jeg kjenner mange som har den diagnosen og mange har opplevd det samme som meg, å bli avvist og å ikke få innleggelser når de har hatt behov for det. Vi blir alle sammen dyttet inn i en veldig trang bås som ingen av oss passer inn i. For å få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse må du oppfylle 5 av 9 diagnosekriterier. Det betyr at det er mer enn 250 mulige kombinasjoner. Likevel blir alle med diagnosen plassert i samme bås og behandlet likt.

Jeg hadde diagnosen bipolar lidelse samtidig. Den har jeg ennå. Hvis de hadde fokusert på den diagnosen i stedet, hadde jeg nok blitt møtt på en helt annen måte. Da hadde jeg sannsynligvis ikke blitt møtt med like mange fraser om ‘sånne som deg’. Mine bipolare depresjoner ble ikke sett på som bipolare depresjoner. Jeg kjenner folk som ikke lenger kvalifiserer til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og som har fått en annen diagnose, men som fortsatt blir behandlet som om de har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det virker som at når man setter stempelet ‘kronisk suicidal’ på noen så slipper man liksom å hjelpe den personen.

Da det var fire separate akuttposter på Østmarka var det kun én av dem hvor jeg følte at jeg ble sett på som Sandra, hvor de trodde på meg og lyttet på det jeg hadde å si, og hvor jeg følte at jeg fikk hjelp. Det hendte jeg fikk hjelp på de andre postene også, men der ble jeg stort sett ikke behandlet særlig bra. Jeg ble ikke tatt på alvor. Jeg ble traumatisert av opplevelsene på en av avdelingene.

Jeg fikk en god del hjelp på Nidaros DPS, der kunne jeg få lange innleggelser noen ganger, fra 3-4 uker til flere måneder. Men selv om jeg hadde god nytte av innleggelsene der hendte det at jeg fikk avslag, på bakgrunn av diagnosen min og at personer med den diagnosen ikke hadde godt av å være innlagt.

Jeg vil gjerne si litt om dette med avvisning. Tenk deg at du får hjerteinfarkt og drar til legevakten, men der får du ikke hjelp, selv om du er sikker på at du kommer til å dø dersom de ikke hjelper deg. En innleggelse er virkelig siste utvei, du står der og tenker at dette her er det eneste som kan redde livet mitt nå, men så får du høre at personer med den typen hjerteinfarkt ikke har godt av å være innlagt. Det å være suicidal det vil jo si at du er dødssyk. Det er kjent at personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har forhøyet dødsrate.

Det virker som at når man setter stempelet ‘kronisk suicidal’ på noen så slipper man liksom å hjelpe den personen. Første gang jeg fikk det stempelet så tenkte jeg at ‘ja, endelig forstår de, nå får jeg hjelp’. Men det var da det ble slutt på å få hjelp. Jeg fikk høre at jeg bare var sårbar for avvisning fordi jeg hadde EUP, og det er en del av diagnosen at man er redd for å bli avvist. Det var først senere en venninne sa til meg at det er normalt å reagere på avvisning. Jeg reagerer jo på det nå i dag også, og det er jo helt normalt. Men det er en ganske unormal avvisning når du er dødssyk og ber om hjelp til å leve, men du får avslag fordi du er feil syk. Det må være den mest brutale måten å bli avvist på.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte be om hjelp før jeg skadet meg. Men når jeg ba om hjelp når ting begynte å bli uutholdelige, og jeg ikke fikk det, ble det enda mer uutholdelig. Og når jeg fortalte at jeg ikke klarte å holde meg i live ble det sett på som en selvmordstrussel, og da kunne de ikke hjelpe meg fordi jeg truet dem. Da kunne det ‘bikke over’ slik at jeg skadet meg. Så ble jeg sendt på sykehuset, og derfra til Østmarka, hvor jeg igjen fikk beskjed om at jeg måtte si fra FØR jeg skadet meg.

Når jeg fortalte om ting jeg slet med så fikk jeg ofte høre at det bare var symptomer på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, i stedet for at man tok tak i symptomene og så på hva som er grunnen. For eksempel dette med at jeg var sårbar for avvisning. Livet mitt gikk jo til helvete da at jeg ble avvist gang på gang da jeg ba om hjelp til å leve. emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo en sykdom som kan behandles hvis man finner ut hva det handler om, hva det kommer av. Man må finne grunnen, og finne ut hvordan man kan jobbe med akkurat det problemet, i stedet for å bare avfeie det med at det er et symptom.

Den hjelpen jeg fikk da var ikke brannslukking en gang

I 2010 hadde jeg 46 innleggelser på et halvt år, det vil si omtrent to innleggelser i uka. Jeg hadde åpen retur, da måtte det gå 24 timer fra utskrivelse til innleggelse. Så jeg ble skrevet ut og sendt hjem, og lå i fosterstilling på gulvet hjemme og klamret meg til livet til det var gått 24 timer, og jeg kunne be om innleggelse igjen. Jeg var for syk til å ha noe særlig kontakt med familie eller venner. Den hjelpen jeg fikk da var ikke brannslukking en gang, det var å kaste et lite glass vann på en brann. Det kunne slukket et telys, men det jeg gjennomgikk da var ikke et telys, det var et inferno.

Jeg husker en gang jeg var innlagt, jeg var så redd for å bli skrevet ut at jeg tryglet om å få være der et par dager til. Da lot de meg velge mellom å beholde ordningen med åpen retur eller å få være der i en dag til. Jeg ville jo holde meg i live, så jeg valgte å være innlagt en ekstra dag. De tok ikke dødsønsket mitt på alvor der og da. Mange samtaler på avdelingene gikk ut på å forsvare mitt eget dødsønske i stedet for å snakke om hvordan kan de kunne hjelpe meg å ønske å leve i noen dager til. Jeg måtte sitte og overbevise dem om at jeg ønsket å dø. Da måtte jeg selv fokusere på dødsønsket mitt og på en måte hausse det opp enda mer. Jeg synes det var et veldig feil fokus.

Personalet i boligen jeg bodde i sendte meg ofte til Østmarka fordi de hadde lite ressurser. De kjente meg jo og så meg hver dag, og kunne se om det skjedde noe med meg. De visste hvordan jeg var når jeg hadde det bra, mindre bra og når jeg var suicidal. De visste når de ikke kunne forlate meg selv om jeg sa at jeg hadde det fint. Østmarka kunne sende meg hjem dagen etter fordi de mente at jeg ikke egentlig ønsket å dø eller ikke hadde godt av innleggelser. Jeg vet ikke hvordan jeg ville klart meg uten de som jobbet i boligen. De så meg for den jeg var.

Behandlerne mine så meg som den jeg var. Det hendte at behandleren skrev meg ut før jeg følte meg klar, men det som var viktig var måten han gjorde det på. Han forklarte meg hvorfor jeg måtte skrives ut og at jeg var velkommen tilbake, og at jeg kunne ringe ham hvis jeg trengte. Det er forskjell på det og å bare si at nei, du skal skrives ut.

Du har ikke godt av innleggelser. Du vil egentlig ikke dø. Du manipulerer. Du skader deg for å få oppmerksomhet.

Jeg har ofte opplevd innkomstsamtaler som veldig ubehagelige, legene kommer inn i rommet med blokka si og sitter med armene i kors mens jeg sitter sammenkrøpet med ansiktet i hendene. Kunne de ikke satt seg ved siden av meg og snakket rolig? Kunne de ikke lagt fra seg blokka, ikke bare sittet og notert hele tiden? Det er så viktig å lytte, ikke begynne å anta hva jeg egentlig mener.

Jeg hører folk si at man ikke kan møte pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ved å overøse dem med grenseløs sympati og empati. Jeg vet ikke hva grenseløs sympati er. Men man kan være empatisk og lyttende. Det betyr ikke at man skal la pasientene være der i ti år og overøse dem med sympati uten å utfordre dem på noe. Men man trenger ikke spørre hvor mye de egentlig har lyst til å dø, man kan heller spørre hvordan man kan hjelpe dem å ha lyst til å leve. Ikke spør om de egentlig vil dø, eller om de ‘bare’ vil ha hjelp. Jeg følge at det som egentlig ble sagt var ‘vil du bare ha oppmerksomhet?’. Alle mennesker trenger oppmerksomhet. Hvis du møter på jobb og ingen gir deg oppmerksomhet, det vil jo føles ubehagelig for enhver person, så alle trenger oppmerksomhet på et plan. Man blir ikke bedre av innleggelser når innleggelsene er alt for korte og man blir møtt på en dårlig måte. Det blir en selvoppfyllende profeti.

Man burde få bukt med holdningene mange har til denne pasientgruppen. Du har ikke godt av innleggelser. Du vil egentlig ikke dø. Du manipulerer. Du skader deg for å få oppmerksomhet. Dette er vanlige beskyldninger mot pasienter med diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det å varsle at man er nær ved å ta livet sitt er en trussel. Jeg tenker at hvis noen skader seg bare for å få hjelp må det være fordi det er den eneste måten man kan få hjelp på.

Det er ikke veldig store ting som skal til for at det skal bli annerledes. Det er ikke sånn at jeg mener at jeg skulle få lov til å legges inn når jeg ville og være der i årevis, eller i mange måneder. Men det var veldig små ting som var avgjørende for hvordan hver innleggelse skulle bli. Det å bli møtt med fordommer og avvisning gjorde alt verre. Mens små ting som å se meg, møte meg der jeg var, gjorde det mye bedre. Jeg har et minne om en sykepleier derfra, hun jobbet natt. Jeg hadde panikkangst og abstinenser etter at en overlege hadde bråseponert alle medisinene mine etter en overdose. Hun kom til rommet mitt da jeg hadde vært alene i to timer. I stedet for å be meg sette meg opp i sengen slik de vanligvis gjør, satte hun seg ned ved siden av meg og satt der med meg til jeg var klar til å prate. Jeg har gode erfaringer med helsepersonell som har fått til å sette meg opp i senga og komme meg i gang. Men det er så stor forskjell på det, og på å sitte på gulvet og være på samme nivå som meg.

En person med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en ekstremversjon av et vanlig menneske.

Hvordan var det å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Hva gjorde det med deg?

Det var forferdelig slitsomt. Da jeg ble kvitt de symptomene, og bare satt med diagnosen bipolar lidelse, så var depresjonene mer langvarige og dypere, men det var mer behagelig enn at de var så opp og ned. Jeg har jo fortsatt følelser og kan bli lei meg, senest i helga var jeg lei meg og gråt. Men det er ikke lenger sånn at hele min verden raser sammen fordi jeg ikke klarer å håndtere den følelsen. Det heter jo emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og det å være så emosjonelt ustabil var veldig slitsomt. Jeg hadde en ganske alvorlig grad av det. Det var mange jeg gikk i behandling med som tok mastergradsutdanning eller jobbet samtidig som de gikk i behandling, mens jeg hadde masse innleggelser, var ufør og bodde i bolig med personalbase. Men jeg vet jo ikke hvordan det ville ha vært å ha diagnosen og bli møtt for den jeg er og få hjelp.

En person med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en ekstremversjon av et vanlig menneske. Derfor går det ikke an å bli hundre prosent symptomfri. Man kan jo ikke være uten følelsessvingninger, bare være helt jevnt glad. Alle reagerer for eksempel på avvisning på en eller annen måte. Stort sett alt det personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjør er noe vanlige folk gjør, bare i en helt annen grad. Se på selvskading, for eksempel. Vanlige folk tar en røyk eller et glass vin for å roe ned, mens personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse klarer kanskje ikke å roe seg ned uten å skade seg selv. Man gjør noe man vet ikke er bra for helsa. Å drikke vin er jo egentlig å drikke gift, å røyke og snuse er å putte i seg gift. Mange sånne ting kan sammenlignes med selvskading. Man drikker ikke bare vann, og man spiser ikke bare sunn mat. Har man hatt en stressende dag spiser man kanskje junkfood eller sjokolade. Men forskjellen er at graden av følelsessvingninger er så ekstrem.

For meg var det sånn at hvis jeg ble lei meg eller sint, så betydde det at verden raste fullstendig sammen. Nå kan jeg bare gråte, og så gråter jeg til jeg sitter og smiler og tenker at det er så deilig å bare kunne gråte. Før raste verden sammen på grunn av småting. Lukt, smaker, lyder eller ting jeg så kunne ‘trigge’ ting fra fortiden. For eksempel var jeg frisørlærling da jeg begynte å bli virkelig syk. Senere oppdaget jeg at hver gang jeg hadde vært hos frisøren hadde jeg lyst til å dø noen timer senere. Jeg ble trigget av luktene, lydene og hele situasjonen. Jeg var ikke traumatisert av å jobbe i salongen, men den tiden jeg jobbet der var en forferdelig tid i livet mitt, og alt som minnet om salongen minnet meg om den tiden.

Hvis jeg var lei meg eller sint ble det så ekstremt at jeg bare måtte skade meg selv eller prøve å ta livet mitt. Det handler om at følelser blir ekstreme. Jeg hadde jo blitt langtidstraumatisert, det er en form for relasjonsskade som minner veldig om Posttraumatisk stresslidelse. Har du emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse så har du gjerne opplevd noe som har vært traumatisk over lang tid. Det blir veldig vanskelig å regulere følelsene, så man må gjøre ekstreme ting for å stoppe dem, man klarer ikke å håndtere dem på vanlige måter. Da føles det bedre å enten bli bevisstløs eller å bare dø. I beste fall kan man bli bevisstløs i flere timer. For meg så hjalp aldri selvskading i mer enn noen minutter, men de minuttene med pause fra følelsene før det ble verre var livsnødvendige, de hjalp meg med å ikke dø. Selvskading handler jo om emosjonsregulering.

Jeg har ikke opplevd å bli så veldig stigmatisert i samfunnet, mest i helsevesenet. Det er de som har satt meg i bås og dømt meg. De som burde ha kompetanse på det.

Hva var det som hjalp?

Jeg har prøvd litt av hvert av ulike behandlinger, men det var STEPPS ved Nidaros DPS som klarte å snu på ting. Det var jo jeg selv som gjorde jobben, men de ga meg mange viktige verktøy. Der ble jeg sett for den jeg var, det var nok noe av det viktigste.

Det beste med STEPPS var å ha en plass der de hadde kompetanse på diagnosen, ikke bare trodde de hadde det. De kalte diagnosen for en emosjonsreguleringsforstyrrelse. Jeg synes det er et så bra navn, det handler jo om at det er så vanskelig å regulere følelsene. Vi var mange i gruppa, jeg opplevde ikke at de så på alle sammen som samme person, de så hver for den de var. Jeg har ikke lenger oversikt over alt jeg lærte der, og bruker sjelden permen vi fikk. Men der lærte vi å finne ut hva som lå bak de ulike symptomene. De skjemaene (……) som var sterke hos meg var for eksempel ikke like sterke hos andre, da jobbet vi mest med det som var relevant for hver enkelt av oss. Jeg lærte veldig mange nyttige verktøy der, lærte nye måter å regulere følelser på.

Jeg sluttet ikke med selvskadingen med en gang, men over tid ble det mindre og mindre av det, og etter hvert var det ikke behov for det. Jeg hadde fått verktøy til å finne andre måter å dempe trykket på. Jeg hadde ikke like sterke følelser lenger, og hadde ikke behov for å regulere dem på sånne måter. Det var litt som når man er barn, en gang er siste gang en unge sitter på fanget til mora, uten at noen av dem vet det der og da.

På coachingstudiet var det mye av det jeg lærte der som jeg kjenner igjen fra STEPPS. Vi lærte hvordan vi er satt sammen av tidligere erfaringer og hvordan det påvirker oss kroppslig og i tankene, og hvordan det videre påvirker følelser og hvordan vi handler.

Nå som jeg jobber har jeg noe å snakke med folk om.

Kan du si noe om hvordan det er å være Sandra i dag?

Jeg er nok takknemlig for ting som andre ikke er takknemlige for. Hver dag reflekterer jeg over hvor glad jeg er for å våkne depresjonsfri og klar i hodet. At jeg kan drikke kaffe og være klar for en ny dag. At jeg fortsatt er forelsket i samboeren, at jeg har en jobb. Jeg tror ikke så mange tenker over hva en jobb gjør, annet enn å gi penger. Nå som jeg jobber har jeg noe å snakke med folk om, jeg kan snakke om utfordringer på jobb og ting som har skjedd der. Tidligere, da jeg var syk, fikk jeg høre at jeg snakket for mye om sykdom og Østmarka og sånne ting. Hvis jeg skulle snakket om andre ting måtte jeg ha snakket om ting som skjedde for 4-5 år siden, for det skjedde ikke normale ting i livet mitt. For bare et år siden kunne jeg bare snakke om ting fra nyheter og serier, eller fra fest. Nå har jeg faktisk ting å snakke om, jeg har en jobb, jeg har kolleger, jeg har ansatte jeg har ansvar for. Dans gir også livet mitt mening. Jeg har danset hele livet, helt til et par dager før min første innleggelse. Jeg var med på NM i cheerleading 4 dager før, men da jeg ble syk mistet jeg rytmen i kroppen, jeg mistet lysten og interessen for det. Da jeg var 20-21 tenkte jeg at det var for sent, jeg kan aldri danse igjen. Nå danser jeg, og jeg jobber på et dansestudio. Jeg liker å ha det travelt, jeg er takknemlig for å ha mye å gjøre. Det er lenge siden jeg har hatt en frihelg. Akkurat nå synes jeg det er veldig deilig, jeg føler meg normal. Jeg må bare passe på å ikke dra det for langt, sånn at jeg ikke går på en smell.

Jeg går ikke og tenker negative tanker og sier negative ting om meg selv.

Jeg synes det er viktig å si at jeg gjør veldig mye hver eneste dag for å holde meg frisk. Det er viktig for meg å stoppe negative tankerekker nesten før de kommer. Jeg går ikke og tenker negative tanker og sier negative ting om meg selv. Jeg har god selvfølelse nå, men det må jeg jobbe med hver eneste dag. Begynner jeg å få en negativ tanke om meg selv eller det jeg gjør, så bytter jeg den ut med en alternativ tanke med en eneste gang. Jeg må velge tankene mine med omhu, og jeg velger hvordan jeg skal reagere på ting.

Jeg lytter veldig til kroppen min. Hvis jeg sitter og jobber med noe, og så kjenner jeg at jeg ikke klarer å stoppe negative tanker, for eksempel. Da kan jeg miste trua på meg selv og prosjektet og bli skikkelig demotivert, jeg kan kjenne at jeg har lite tru på meg selv og dårlig motivasjon. Da legger jeg fra meg pcen for å starte på ny frisk dagen etter, i stedet for å dra med meg den dårlige følelsen i resten av prosjektet.

Jeg passer på å prioritere det som er viktig først. For eksempel sånne stressmomenter som henger over meg, en mail som må besvares eller regninger som må betales. Tidligere har jeg skjøvet sånt unna eller ikke forholdt meg til det, nå gjør jeg sånne ting med en gang, jeg prioriterer å få unna stressmomenter. Da klarer jeg å fokusere på ting jeg må fokusere på. Jeg er ikke perfekt, men jeg har blitt mye bedre på det.

Jeg setter på musikk og danser. Det gjør jeg hver dag, enten hjemme eller i en dansesal på jobben, eller mens jeg venter på bussen. Før har jeg ikke turt å danse ute, men nå bryr jeg meg ikke om folk ser rart på meg fordi jeg står og smådanser for meg selv, fordi det gir meg glede.

Jeg verdsetter alt det fine i livet. Jeg trodde jo at jeg aldri kunne danse igjen, nå jobber jeg jo med dans og danser masse. Jeg setter stor pris på at jeg kan gråte og tørke tårene etterpå, og få ut følelsene på den måten. Følelsene er ikke farlige lenger. Og det var jo ikke bare at jeg opplevde dem sånn, men de var farlige, de førte jo til selvskading eller suicidforsøk.

Til slutt passer jeg på å spise sunt og få nok søvn og en god døgnrytme.

Jeg kan hilse og si at det blir bedre!

Hva vil du si til de som sliter?

Det blir bedre. I dag når jeg har fått avstand ville jeg ikke vært foruten det vonde. Jeg vet jo at det ikke fjerner det vonde hos de som har det vondt. Men jeg tror det er viktig at jeg som har vært så syk er åpen om det og hvordan jeg har det i dag.

Nå er jeg en sånn person som irriterte meg da jeg var syk. Jeg er veldig opptatt av å tenke positivt, av selvutvikling og at man har valg. Jeg tror ikke jeg og “gamle” Sandra hadde kommet så godt overens. Det er mange av de som vil tenke positivt som ikke har vært gjennom så mye kjipt. Jeg vet derimot hva jeg snakker om. Min største ressurs er jo historien min. Jeg har ikke brukt tjueårene på å ta bachelor og master i alt mulig rart eller få masse arbeidserfaring. Men jeg har vært veldig langt nede og klart å klatre meg opp til dit jeg er i dag. Det er så vanskelig å skulle si noe til de som er der jeg har vært, for jeg vet jo at det ikke er så enkelt. Det at jeg sier det, som har vært der, har kanskje større verdi. Jeg kan hilse og si at det blir bedre!

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

Ikke forhåndsdøm. Møt hver enkelt person der den er som den personen den er. Se på alle pasienter som en person og ikke en diagnose. Møt dem der de er, om en person sitter på gulvet så sett deg ned på gulvet sammen med den. Ikke avfei ting med at det bare er en diagnose, undersøk heller hva det er de ulike symptomene handler om. I stedet for å fokusere på hvor mye personen egentlig vil dø, så fokuser heller på hvordan du kan hjelpe dem å ha lyst til å leve.