HVILKEN SKJEBNE?

Sammen gikk vi i barnehagen en gang på syttitallet.

Hjemme ble det sagt at denne gutten var farlig og vill. Jeg trodde ikke han var noe av delene. Og det ble ekstra spennende å leke med denne gutten. Hva var det med han? Han kunne bli skikkelig sint, det kunne han. Også var han pen. Jeg synes han var snill. Og morsom. Vi lo mye sammen.

Da vi begynte på skolen var det nesten som en mørk skygge fulgte ham. Han ble ensom, tror jeg.

Ingen snakket åpent til han og vi hvisket at han var både vilter og kunne bli sint. Sloss gjorde han titt og ofte. Han kom, av og til, på skolen med møkkete klær og blodige never. På barneskolen smugrøykte han bak skolebygget.

I klasserommet var han stille, innesluttet og innbød absolutt ikke til vennskap. Han hadde en bitter måte å være på. Etterhvert som vi tilpasset oss rollene i klassen ble han en av de underlige de andre i klassen ikke skjønte seg på. Jeg forsto han godt. Ensomheten.

Utelukketheten. Trangen til å bli sett og forstått. Han var genial til å tegne. Etterhvert som vi ble eldre levde han for mekking og fiksing på alt som kunne fikses. En gang satt jeg bak han på sykkelen hans som han hadde fått. Og da ropte han ut til hele gata: Se jeg har fått meg eksosrype! Det var fryktelig morsomt og det gikk grusomt fort. Det er minner som setter seg. For denne gutten så jeg nesten aldri smile. Det glitret ikke glede i øynene hans på skolen. I ettertid har jeg hørt foreldre fortelle at de ble advart mot denne gutten fra barnehagen av. Ryktene fulgte han derfra opp gjennom hele skoletiden og siden i livet.

Vi andre barna fikk sjelden være med han hjem. Han var hemmelighetsfull. Stille protesterte han mot autoriteter ved å rett og slett melde seg ut, virket det som.

På ungdomskolen satt han bakerst i klasserommet. Med langt, fettete hår foran ansiktet og stirret i pulten. En lærer sa en gang til han at om han ikke gadd å følge med, kunne han gå.
Det gjorde han. Han Gikk!

Etter den timen møtte han bare av og til til skoletimene. Så ble han satt i spesialklassen.
Det ble opprettet egen klasse for «utagerende» elever.

Etterhvert mistet vi kontakten. Jeg traff han engang på butikken hvor han sto og argumenterte og pruttet på en tipakning med røyk. Merkelig nok ble jeg imponert over hans taleevner og at han ikke ga seg før han hadde fått viljen sin.

Han hadde blitt en kjekk ungdom. Men allerede da så jeg hvor sliten han var. Flakkende, redd i blikket og svette gamle klær. Sist jeg så han satt han på siste bussen fra byen og halvsov. Han var ikke videre snakkesalig.

Mange ganger har jeg tenkt. Hva var det som gjorde at akkurat denne gutten ble sett på som farlig å leke med i barnehagen? Han var følsom og uttrykte sine følelser som det passet han. Stort sett ble det uttrykt i sinne og kanskje frustrasjon. Hva vet jeg?
Mange år senere hørte jeg fra gamle barndomsvenner at gutten jeg forteller om var død. Han tok sitt eget liv. Den dagen sørget jeg. Det var den dagen jeg så hvor urettferdig livet er. Ensom og forhatt i et kaldt samfunn, tenkte jeg. Jeg husker ennå bursdagen hans. Hvert år fortsatt går tankene til han som ikke klarte mer. Så ser jeg han på den røde sykkelen med håret flagrende i vinden en varm sommerdag. Så ønsker jeg meg at vi kan se slike barn som små barn. Som blir formet av relasjoner rundt oss. Vi vet ikke hva som skjer i fremtiden. La oss begynne med å ta vare på hverandre her og nå. Se venner, familie og naboer. Skal ikke så mye til annet enn et smil og «et hei». Så kan hverdagen til en som gutten jeg fortalte om her, ta en helt annen kurs, enn til ett liv i ruiner.

Dette skjedde i en tid før Mental Helsetelefonen var tilgjengelig. 116 123.

Til minne om en god venn.