Til deg som sliter
Mitt ønske for deg er å ikke gi deg, det er ikke feil å reagere å regulere seg selv, det er bare måten vi gjør det på som ikke er bra.
Jeg vil si til deg som sliter, at jeg vet du har det vondt, vanskelige følelser og uutholdelig indre smerte som ikke vil bort. Tankekjøret starter og du henter noe skarpt og trykker den hard mot huden din. Du tar opp telefonen og ringer etter hjelp. Hjelp kommer og du blir tatt med på legevakten. Du kommer dit og kan nesten høre legenes sukk – der kommer du igjen. Standard undersøkelse og behandling, så kommer legen og snakker med deg. Standard spørsmål du får er om det er fare for om du tar ditt eget liv. Nei, svarer du angrende og unnskylder at du er til bry og kom dit.
Legen skriver og noterer. I notatet står det at selvmordsfaren er liten, for pasienten ønsker ikke å ta livet sitt. Det har fått meg mange ganger til å tenke på at hvordan kan en lege mene at vi er akkurat der å da er i emosjonell stand til å ta ansvar for hva vi egentlig vil? Ja, selvfølgelig svarer vi nei, vi vet rutinen om vi svarer ja, og akkurat nå er følelsen av lettelse blitt erstattet med skyld, anger å skam. Vi er slitne og nå vil vi hjem. Jeg mener at der og da, akkurat der på akutt psykiatrisk legevakten i det tidspunktet er ikke vi emosjonelt tilgjengelig for fornuftig valg.
Mange blir sendt hjem. Skammen blir overveldende. Den samme metoden som vi brukte for litt siden, blir brukt til å dempe disse følelsene også. Hvorfor? Jo, fordi vi vet ikke om en annen måte for å få bort denne utholdelige indre smerten vi har i oss, kanskje har vi ikke lært det godt nok hvordan håndtere følelser.
“Du gjør det for oppmerksomhet”, en vanlig kommentar som en som skader seg selv får høre. Men det er der folk har misforstått, for oss blir det å skade seg på en eller annen måte å dempe et ubehag i kroppen. Jeg vet dette fordi jeg har vært der selv. Jeg har blitt hentet av ambulanse 4-5 ganger i uken, sydd og lappet og sendt hjem igjen. Det har og vært mange runder hos forskjellige behandlinger til ingen nytte.
Nå har jeg vært fri fra skading i snart 6 år, men de 6 årene har ikke alltid vært lett. Behandling virker jo forskjellig, så det er ikke sikkert at det som hjalp meg, hjelper deg. For meg var det hjelp i å lære om følelser og hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Jeg måtte få verktøy, konkrete verktøy å bruke istedenfor å skade meg selv. Jeg måtte få en plan, min egen plan, punkt for punkt om hva jeg skal gjøre om følelsene blir for mye. Det har tatt mange år med jobbing og nye prøvelser, men jeg kan nå si at ingen av mine arr er nye, mine arr representerer en smerte jeg har hatt.
Mitt ønske for deg er at du aldri gir opp. Det er ikke feil å reagere seg selv, det er bare måten vi gjør det på som ikke er bra. Du må finne dine verktøy som hjelper for deg. Det finnes folk der ute som vil hjelpe deg og heie deg frem til mål.
Mitt ønske for de som jobber i helsevesenet er: når du sitter der med oss, 2 timer etter selvskadingen, er vi så følelsesmessig klar til å vite hva som er best for oss? Jeg ønsker og at man lærer å se bakom selvskadingen. Hos rusmisbrukere sier man ofte i behandling at man må behandle årsaken og det som ligger bak. Det samme gjelder ved selvskading. Selve kuttingen er et symptom på noe som ligger dypere. For å klare å slutte med den måten vi regulerer våre følelser, må vi få hjelp og verktøy for å bli kvitt det som utløser dem.
Jeg vil si til deg som sitter der og føler du ikke har noe annet valg: jo kjære deg, det har du, du har bare ikke funnet metoden som hjelper deg. Og, det er mange som kan hjelpe deg, så om du er 14 eller 50 år – alt håp er ikke ute. Jeg vet at du kan klare det! Du har en indre “kjemper”, la den komme frem.
Jeg heier på deg!
