Derfor kjøper jeg aldri bussbillett...
Selvskading har ulike årsaker, men handler i de aller fleste tilfeller om psykisk smerte eller intenst ubehag.
Selvskadingen kan hjelpe der og da – men den løser ikke et eneste problem… og noen ganger fører den til flere problemer, slik som infeksjon, stygge arr eller behov for å sy på legevakta…
Jeg har snakket med og lest historiene til mange som har følt seg krenket på legevakta når de har bedt om hjelp til å sy sår fra selvskading. Personale kan være direkte ufine og ikke sjelden kan pasienten bli sydd uten bedøvelse – med kommentaren: “Du liker jo smerte, gjør du ikke?”
Den kommentaren er noe av det dummeste jeg vet. Det er like idiotisk som om jeg skulle dytte en mann som kommer inn med brukket arm fordi han har tatt seg noen øl for mye og falt, og si: “Du liker jo å miste kontrollen, gjør du ikke?”
Like dum er en annen kommentar som helsepersonell ofte klarer å lire av seg: “Slutt med dette tullet” – Implisitt: “Du gjør det bare for å få oppmerksomhet!”
Mange som selvskader skjuler det for venner og bekjente. Kan det være de er så gira på å få oppmerksomhet fra helsepersonell? La meg slå det fast med det samme: For noen er dette faktisk den eneste måten de klarer å si fra på at det trenger hjelp. Det fortjener respekt, ikke frekke kommentarer, avvisning og smertefull reparasjon.
Men ikke aller bruker selvskading som indirekte kommunikasjon (selv om helsepersonell mer enn ofte trekker alle under en kam og behandler alle som om de gjør det). Jeg lurer på om helsepersonellet selv klarer å se hvor rar tankegangen deres faktisk er. Hør på dette:
Jeg kjøper aldri bussbillett! Jeg tar daglig bussen – uten billett – og sitter der og håper at det vil komme en kontrollør og se meg!
Jeg tror ingen ville mistenke meg for dette hvis de fant meg på bussen uten billett. Men kommer man til legevakta med selvpåførte sår, blir det plutselig så lett å konkludere på den måten. Jo, jeg skjønner at helsepersonell blir påvirket av de som faktisk opptrer på denne måten (skader seg og så drar ned på legevakta for å bli sett). Men de har likevel ingen rett til å tolke alle på samme måte.
Og dessuten – hvis noen skader seg så alvorlig at de føler de må oppsøke hjelp, så kan man være ganske sikker på at de også har behov for det! Legevakta skal redde liv, ikke ødelegge dem! De ansatte bør derfor behandle pasientene slik de selv skulle ønske å bli møtt om det var de som hadde fått et sår (eller en brukket arm), eller som om det var deres sønn/ datter det gjaldt.
