De verdifulle orda

Ord er det mektigste våpen vi har. De kan såre dødelig, gi usynlige arr og de kan bygge opp. Ord som gir andre mennesker bedre selvfølelse og gode dager virker være de orda vi frykter mest å bruke.

Det ser ut til at det koster folk lite å si stygge ting til hverandre og om hverandre. Vi ser det i kommentarfelt på nett, vi hører det i heftige debatter og krangler. Mennesker som har stillinger av betydning som ikke går av vegen for å kalle andre for dumme, bare fordi de har en annen mening og andre verdier. Denne holdninga sprer seg som ild i tørt gress.

Samme mennesker står gjerne også fram som motstandere av mobbing, eller forkjempere for et inkluderende samfunn. Men orda deres i andre sammenhenger harmonerer dårlig med budskapet.

For noen år tilbake var «Framsnakking» veldig i motebildet. Alle skulle framsnakke alle. Til tider virket det heller kunstig. Et vel og bra fenomen, men det er veldig lite fokus på det i dag. Det finnes noen lokalaviser som har egen spalte for framsnakking, men den er ofte ganske bortgjemt. Den burde stått på første side.

Tenk hvor oppmuntrende, om det første du les når du tar i avisa, er gode ord om en sambygding eller en framifrå arbeidsplass. Kanskje det til og med er du sjøl som får noen gode ord, bare for å være akkurat deg.

Jeg har erfart at det å være hyggelig mot andre, spesielt det motsatte kjønn, alt for ofte oppfattes som flørting. Smisking også, for den del. Hvorfor er det sånn?

Om jeg treffer en mann som har fantastisk fine øyne. Hvorfor kan jeg ikke si «Du verden for noen pene øyne du har!» uten at det skal tas for noe annet enn et hyggelig kompliment? Trenger ikke menn å få positive kommentarer på lik linje med oss damer?

Om ei venninne kom i en farge som var kledelig ville ingen tenke at jeg la an på henne om jeg sa hvor knallfin ho var i akkurat den fargen. Sier jeg det samme til en mannlig venn, da er jeg ute etter noe mer.

Hvor er logikken?

Behøver vi ikke alle, uavhengig av kjønn, å få høre at vi er verdifulle? Synes ikke alle det er godt med gode ord om at vi gjør en god jobb, eller er dyktige på noe? At en er sykt fin i akkurat den fargen, eller med håret sånn?

Er vi redd for å bruke oppløftende ord om hverandre fordi vi frykter å bli sett på som flørtende og smiskende?

Sjøl opplevde jeg ganske nylig at en perifer bekjent kom med en hyggelig kommentar til meg. Så uskyldig som at «Deg lukta det godt av!», med påfølgende unnskyldninger om at han vanligvis ikke sa sånt til damer og håpa jeg ikke tok det ille opp. Han hadde bare ikke kjent så god lukt før, og det datt bare ut før han fikk tenkt seg om.

Hva feiler det samfunnet når en mann føler han må be om unnskyldning for å komme med en hyggelig kommentar? Hvorfor skal jeg la vær å gi en mann et kompliment for ikke å misoppfattes?

Hadde ikke verden vært et varmere sted om vi ble rausere med de verdifulle orda som vi bare tenker inni oss? Ikke bare når vi prater til hverandre, men også i omtale av andre mennesker.

Sjøl synes jeg det er mye mer givende å si; Vet du, jeg synes du er en fantastisk kar med humor og omtanke» mot et «Du er snill og morsom du». Fordi jeg vet at førstnevnte sier mer konkret hvem vedkommende er og gir en større oppmuntring for mottaker.

Bli mer raus med orda dine. Om andre tror du har baktanker, la det stå for deres regning.

Psyk opp, ikke ned!