Bare en klem
Det er så mye vi er foruten i disse dager. Helt fra det lille piggete viruset inntok verden i sin usynlighet. Vi ser sporene, vi ser virkningene, vi er bundet av en mikroskopisk fiende.
Det føles som et helt liv siden vi kunne møtes fritt. Håndhilse på nye mennesker vi møtte og presentere oss etter god folkeskikk. Vi tenker tilbake på tiden der vi kunne sitte med normal sittebredde mellom oss og skravle over en kopp kaffe. Gå på kino som et spontaninnfall, eller stikke på gymmen for ei treningsøkt.
Tidsbegrepet er et rart fenomen.
Vi ser på kalenderen og innser at vi har levd på denne måten knappe to måneder, men det føles som to år.
Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på lengsel etter menneskelig hudkontakt. Bare det å kunne gi et håndtrykk ville være en fantastisk følelse. Det ville være euforisk å kunne gi en venn en klem når vi møttes, og ikke bare et lite nikk og et hjertlig smil på en meters avstand.
Ikke alle er klemmere, og jeg vil selv bestemme hvem jeg vil gi en klem. Jeg er altså ikke typen som klemmer alle og enhver.
Noen får en klem av rein høflighet, samtidig som hele jeg stritter imot. Men det er jo «bare en klem».
Det er dette som opptar tankene mine. Denne motstridigheten i savnet etter å kunne gi de jeg er glad i en klem, og det å ikke ønske den nærheten med alle. For selv om mange er venner, så er det ikke alle jeg ønsker den nærkontakten med. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i de vennene, men det handler om helt andre ting.
Helt ærlig er det nok bare et par håndfuller av mine venner og bekjente jeg kjenner det obligatorisk og naturlig å hilse med en klem. Det er nesten så det kjennes som naturstridig å ikke gjøre det. Antar jeg ikke er alene om å ha det sånn. Det er ikke nødvendigvis de jeg har kjent lengst som faller inn under den kategorien heller.
I utgangspunktet er jeg ikke spesielt glad i nærkontakt med andre mennesker. Det kan nok ha sine forklaringer.
Jeg kan ikke huske en eneste gang at mamma ga meg en klem bare for å gi meg en klem. Da måtte jeg ha slått meg, men jeg kan ikke huske at jeg en gang fikk klem for trøsten sin del. Jeg har jo skjønt at mamma hadde sine egne spøkelser å slite med, så det var vel derfor hun var så distansert på det området. Det manglet ikke på omsorg forøvrig. Pappa var ikke slik, men han var alltid borte på jobb. Jeg var vel pappajente av den grunnen. Der fikk jeg klemmer uten årsak, og den bekreftelsen jeg aldri fikk ellers. For meg var det en tragedie uten sidestykke da han døde brått så altfor tidlig.
At jeg i mange år ble utsatt for seksuelle overgrep har ikke gjort at jeg setter mer pris på at noen kommer meg for nært. Jeg må være veldig trygg på en person før jeg føler det greit at denne tar meg på armen, eller gir meg en klem, siden det nå var temaet. Og for meg gjelder dette menn spesielt.
Det er de individer som føler at de skal holde en hel tematale i løpet av den klemmen. Da kjenner jeg panikken ta meg og hysteriet boble under overflata… men det er jo «bare en klem».
Nei, for meg er det ikke bare en klem.
Det er å tråkke innenfor min intimsone. Det er å frata meg min egen selvbestemmelsesrett over hvem jeg vil ha hudkontakt med og ikke.
På tross av min ambivalente holdning til klemming, så kjenner jeg for tiden at jeg savner så inderlig å gi de jeg har i trygghetssona min en klem.
Vi trenger den menneskelige nærheten i en klem, og i håndtrykk.
Jeg er heldig stilt likevel. Jeg har en sønn i huset som sikkert får mer klemmer enn ønskelig. Men hvor mange klemmer er ønskelig for en tenåring å få av mor tro? Det er et annet tema.
Hva med de som bor helt alene, og derfor ikke har noen de kan gi en klem i disse tider? Hvordan påvirker det deres fysiske og psykiske helse å ikke engang ha noen å ta i hånda?
«Bare en klem»?
Jeg sier nei. En klem kan være påtrengende og den kan være kjærkommen. Den er ikke «bare». Gitt av rett person til rett tid så kan den være alt du trenger den dagen.
Ta det bare ikke som en selvfølge at alle vil ha en klem.
