Lyden av husdyr har tagna for lenge sidan på Vestresætra. Vemodig – berre minna er att om sæterlivet som kunne vere slitsamt og tungt. Men det var litt spesielt og hadde mykje positivt i seg. I helgane tok mange ungdommar turen opp til setra, og kveldane vart fylt av masse liv og moro.

Fint å gå på grusveg frå Massplassen opp til Vestresætra. Greitt å køyre opp også. Regndropane hang rundt oss, men var snille mot oss. Vel framkomne, var det triveleg å komme inn i ei lun hytte etter oppfyring av Arna som kom tidlegare. Gjengen på elleve spreidde seg litt rundt i hytta. Nysteikte sveler, lefser, sitronkake, twist og den sunne delen – frukt – gode druer i uvanleg stor størrelse gjekk ned saman med kaffi og te. Som bukkane Bruse gjekk vi også til seters og fekk godsaker.

Praten gjekk lysteleg utan ordstyrar. Her var det berre å hive seg på og vere med på å få opp lydmålaren sine desibel. Tema hadde vi nok av. Orda blanda seg til ein dur med vekslande styrke lik ein humleflokk i svingande flukt. Dersom nokon hadde passert hytta, hadde dei fått ein kraftig støkk av lydnivået. Men – herleg å kome saman att under meir normale forhold enn under koronatida. Takk til Arna for at vi fekk komme på hytta i år også! (Foto: Jorunn og Anna Margrethe)