Tenke seg til å ikke bety noe for noen

Morgenstund. Kaffe på kafe, og en samtale som springer fra det ene til det andre. Kjæresten min og jeg. Han er på besøk hos oss i noen dager før han drar videre. Da koser jeg meg.

I morges tok vi oss tid til en kaffe sammen, før han dro til sitt og jeg til mitt.

Samtalen dreide seg om alt fra fremtidsplaner om å flytte sammen, til ensomme eldre mennesker. 

Ensomme eldre mennesker ja.

Der finnes ensomme mennesker på alle nivå av livet tror jeg. Og jeg har skrevet om dette tidligere. De som ikke har noen. De som aldri blir sett, de som ikke betyr en tøddel for et eneste menneske her i verden. De som aldri snakker med noen. 

Noe så trist. Noe så innmari trist. 

Kan jeg være noen for noen, sitter jeg her og lurer på? Et eldre menneske som er hensatt til en mørk og tung ensomhet. Et eldre menneske som ville satt så uendelig pris på at noen satte seg ned, snakket, drakk kaffen sammen med seg. 

For de er der ute. En er kanskje nettopp blitt enke. En har vært alene siden kona døde for 15 år siden. En har aldri hatt noen. De er der.

Hvem kunne jeg vært der for? Og ikke som en jobb. Ikke som noe frivillig arbeid. Nei, som i en sosial relasjon, hvor man begge to er noe for hverandre. Venner, på tvers av generasjoner og år. 

Jeg tenker på min egen mormor. 86 år gammel. Hun synes høsten og vinteren kan være lang. Til dels ensom. Men hun har noen. Der er snille naboer som ser inn til henne. Voksne barn og barnebarn er innom fra tid til annen. Men, aktiviteten av besøkende er noe lavere om høsten og om vinteren, enn ellers i året. Og denne lave aktiviteten, i tillegg til dette evige mørket som ligger over landet der nord, så kan jeg forstå at alt hun ønsker seg er at der er et annet menneske i huset. 

Jeg bor i Oslo, og hun bor i nord. Så vi sees bare om sommeren. Men, nå kjenner jeg dragningen mot nord. For å tilbringe en ukes tid sammen med henne, så vi sammen kunne gjort mørketiden litt lysere. Jeg kunne reist nå, men jeg har skolebarn og er bundet til å være hjemme igjennom høstukene. Jeg skulle sånn sett ønske skolene hadde fleksibelt ferieuttak. Men slik er det nå ikke.

For alt jeg vet, kanskje en som dag ut og dag inn, går der alene. En som kunne vært noen sin mormor, men kanskje ikke er det? Kanskje hun bor rett over gata, på andre siden av parken, like i nærheten.