Ingen fakkeltog for psykisk syke

Samhandlingsreformen har sørget for å presse mentalt syke ennå lengere ut i det ytterste mørke. Ansvaret for denne pasientgruppen ligger nå hos kommunene. Men om kommunene gir blaffen (eller ser seg nødt til å gi blaffen pga manglende tildeling av midler), og bare bygger ned helsetilbud til disse menneskene så får det ingen – jeg gjentar – ingen konsekvenser for den aktuelle kommune.

Hvor mange er det som tar livet av seg hvert år? Jo, cirka 500 mennesker føler de ikke har noen flere valg å ta, så de tar den eneste utveien de finner. De tar livet av seg. De fleste kjenner vel noen som enten har tatt livet av seg, eller noen som er berørt av dette. Også jeg kjenner til forferdelige tragedier som garantert kunne vært unngått om hjelpeapparatet hadde vært mere tilgjengelig. Tenk, det. Menneskeliv kunne vært spart om det var hjelp å få.

Gjelder det somatiske tilstander så får pipa en annen låt. Da er det bøter og gudene vet hva. Psykisk sykdom har ingen status, ingen tyngde, ingen bryr seg og der er i alle fall ingen som går i fakkeltog for disse pasientene. Derfor kan helseministeren bare sette en stor svart strek over alt som har med psykisk helse å gjøre. Penger spart? Mon det.

Sykefraværet i Norge er høyt. Vi tilbyr operasjon for ødelagte skulder for å få skulderens eier tilbake i jobb raskest mulig. Det er en visjon man jobber etter fra politisk hold. Jaha, så fint da. Men hva om hodet slår seg vrangt? En av fem har til enhver tid en psykisk lidelse de sliter med. I 2008 var psykiske lidelser årsaken til 20 prosent av alle sykemeldinger i Norge. Halvparten av disse var på grunn av angst og depresjon. 

Noen ganger lurer jeg på om ansvarlige politikere er regelrett dumme. På den ene side vil man ha ned sykefraværet. Folk får beskjed om at de er for mye syke og bla, bla, bla. Samtidig bygges behandlingstilbudene til de som står for 20 prosent av sykemeldingene ned. Forstå det den som kan, jeg gjør det ikke. Tror man at de 20 prosentene bare fikser seg selv? Vel, det klarer de ikke. I 2009 var 23 prosent av alle uføretrygdede syke på grunn av psykiske lidelser. Selv jeg som lider av dyskalkuli skjønner at det skurrer her.

Noen av de psykiatriske lidelsene er til dels svært alvorlige, og kan få så stor inngripen i et menneskes liv at alt stopper opp. For andre er det relativt enkle hjelpetiltak som skal til, slik at man kan komme seg på jobb igjen. Ut i livet igjen. Hvis disse enkle tiltakene er tilgjengelige.

Hva slags samfunn ønsker vi? Vil vi at den psykisk syke også tas på alvor, på lik linje med andre pasienter med andre lidelser. Jeg sier ikke at helsevesenet ellers er perfekt. Men om psyken kunne fått en brøkdel av behandlingsmulighetene vi tilbyr kroppen … ja da hadde vi vært på god vei.