Livet i bæreposer på Oslo S

Jeg har lest. Litt her, og litt der. De er uenige og de er enige. 

Men de aller fleste av oss vet svært lite om det som skjer med rusmisbrukere som trenger hjelp, som vil ha hjelp. Dette er en gruppe som blir glemt, sett ned på, de blir nedprioritert, salderingsposten når det skal spares og gudene vet hva. 

Jeg leste for en stund siden en artikkel som tok for seg hvordan politikken utspiller seg i praksis, i dag. Hvilke utslag den gir i behandlingen av rusmisbrukere. Og det var som å plassere en jeg kjenner og står nær, rett inn i artikkelen. Det var som om den handlet om ham. 
Jeg kjente sinnet i meg vokste. Herregud, er det ENNÅ slik, tenkte jeg! Ennå blir syke folk behandlet på så uverdige måter at jeg rett og slett blir kvalm!

Dette er langt tilbake i tid. Sønnen min var baby. Vi var nordpå. Kan det ha vært senhøsten 2004/5? Husker ikke helt.

Så mange kamper han hadde kjempet. Noen hadde han vunnet, men mange hadde han tapt. Gang på gang. Kreftene i sykdommen, som jo avhengighet handler om, kan være så infernalsk sterke, at man kan være dømt til å tape – om ikke noen står der med varmen, omsorgen, sikkerhetsnettet og tar i mot når man faller. For det skjer. Man blir avruset, stoffene er ute av kroppen – og så faller man. Sprekker. Og når det skjer, da er det ikke mye omsorg å spore. Tvert i mot, da venter straffen!

Slik jeg har forstått det, så ryker man for eksempel ut av et behandlingsopplegg, om man går på en smell i form av en sprekk. 
Det skulle tatt seg ut om en diabetiker blir fratatt insulinen sin om vedkommende spiste noe som ikke skulle vært spist, på feil tidspunkt. Eller at lungekreftpasienten ikke fikk cellegift fordi han røyker. Eller at en type brakk foten i fylla og med det ble nektet gipsing. Din egen feil, her må det straff til! Det ville jo vært hårreisende!

Uansett,  tilbake til denne ene jeg fulgte med på fra sidelinja. Jeg visste at det var begynt å rette på seg for ham. Avruset og klar for et nytt liv. Han var der nord en stund sammen med oss. Og jeg husker han ringte til behandlingsteamet sitt – eller hva det nå ikke var. De som styrte opplegget rundt ham var det i alle fall. 

“Jeg KAN ikke dra tilbake til hospitset nå! Jeg orker det ikke! Jeg MÅ ha noe annet å komme tilbake til, ellers går det jo galt igjen!!”. Han skulle sørover igjen etter noe tid i nord. Det var jo der sør alt foregikk. Behandlingen, oppfølgingen, medisinene. Derfor måtte han dit. 

Jeg var irritert. Var det så vanskelig å forstå? At et hospits kunne velte alt han hadde kjempet og jobbet så hard for? Er det dette de kaller ettervern? Et hospits eller ingenting? 

Avrusning, med psykose og abstinenser i tur og orden. Det koster. Det koster så vanvittig mye, men det går. Og han kom igjennom det. Ble nykter. Kroppen ren. Så var han klar. Som så mange ganger før. Og jeg må nå bare si, at hvis ettervernet alltid har vært fraværende, ja da går det som det går. Man må jo være premieidiot om man tenker at en som nettopp har vært igjennom avrusning, skal fikse resten selv. På for eksempel et hospits. 

Uansett, jeg sluttet og slutter aldri å tro på ham. Aldri. For jeg vet hvor inderlig han ville, ønsket  og skulle klare det. Og nå var det uhyre viktig at det ordnet seg for ham. Han var klar. Møkklei det gamle livet. Det ville tyne siste rest av livskraft ut av ham, om han fortsatte. Så det måtte ta slutt, det måtte en ny kurs til. Og han var klar. Mer enn noen gang.

Og denne gang var det faktisk endelig annerledes. En kommunal bolig ventet på ham! Et sted i byen. Langt fra sentrum. Langt fra det gamle miljøet. Det hele så lyst og fint ut. Denne gangen skulle det gå. 

Men inntil leiligheten var klar, så var det altså en plass på et hospits man hadde å tilby. “Vær så god, nå må du være flink gutt!”.

Noe så bakvendt! Hvor mange har egentlig blitt sendt rett tilbake til dette etter at de har vært igjennom avrusning, til de kostnader det måtte innebære for samfunnet, hvis vi skal snakke penger. Bare for å tape på nytt. Det er jo som å sende et motvillig menneske rett inn i løvens hule, og så forvente at han skulle klare seg med to tomme hender mot dette beistet som venter. Det går jo ofte ikke. Som oftest ikke. 

Hospits. Du vet, der det er tilgang på det aller meste. Der det er nok av gavmilde mennesker som deler når du trenger det som minst. Bråk. Minimalt med privatliv. Uverdig. Men det er et lavterskeltilbud til de som ikke har noe. Jeg vet ikke så himla mye om hvordan det er der. Jeg har aldri vært på et hospits. Men han har fortalt. Mange ganger. Og jeg lytter. Fordi dette interesserer meg, fordi det handler om ham – og om så uendelig mange andre som ikke sees, og som glemmes. 

Og jeg forundres gang på gang når han forteller – har vi ikke annet å tilby mennesker som skal videre? Som ønsker å legge rushelvete bak seg? De ER jo dømt til å tape, hver gang om det er dette vi sier at vi har! 

Men altså lykken sto ham endelig bi! De ordnet en plass på en institusjon for mennesker med alkoholproblemer – på vestkanten. Noe helt annet enn et hospits. Der kunne han være til leiligheten sto klar om relativt kort tid. Han var lettet og jeg var lettet. Det ordnet seg.

Men hvor lenge var Adam i paradis? 

Dagen kom da han skulle hente nøklene til den nye leiligheten, det nye livet. En torsdag eller fredag var det. 
Men, ingen hadde sagt til ham at kontoret der nøklene kunne hentes var stengt pga flytting. Så nøklene fikk han ikke. Han måtte vente til mandag. 

Tilbake på institusjonen melder han fra om dette. Han er forresten syk. Han har influensa. Men det hjelper ikke. Avtalen kommunen har med institusjonen går ut akkurat denne dagen. Så han må ut. Ut i vintermørket. To, tre bæreposer i hendene, og syk. De fleste vet hvor inni granskauen vondt det er å ha influensa. Og å da ikke ha en seng å legge seg i, å ikke få hvile ut i fred og ro. Det fortoner seg jo som det rene marerittet for de fleste av oss. Gud forby! 

Jeg skal ikke si mer om dette, enn at dette mennesket ble sparket ned av hjelpeapparatet i det han var i ferd med å reise seg. Enklere og tydeligere kan det ikke sies.

To, tre bæreposer og Oslo S. Syk, og en lang helg i vente (ingenting sa han til oss, til meg. Før etterpå. Nederlaget var for stort. Og det var ofte slik. Først senere delte han historiene sine).

Noe så uverdig! Noe så inhumant! Noe så grusomt! Hvordan er det mulig å behandle mennesker så dårlig? I Norge? 

Å være henvist til gata, hele året, er det stort sett helt stille omkring. Ingen blitslamper går varme i den retningen. Få eller ingen journalisert “kaster bort” spalteplass på dette. Det er ikke salgbart stoff, for andre enn spesielt interesserte. 
Men, der er mange ildsjeler. De oppsøker de hjemløse, de oppsøker rusmisbrukerne, de deler ut mat og klær. Hele året. Men blir noen av dem nominert til årets borger av noe slag? Og om noen av dem ble nominert, ville de vært i nærheten av å vinne? Vet ikke. Kanskje. Ikke.

Dette handler jo om en stor gruppe mennesker, i Norge. Men det handler mest, aller mest om enkeltskjebner. Enkeltmennesker. Blant annet han som jeg er så glad i.

For ham var veien frem til denne kommunale leiligheten utrolig kronglete og tøff. Jeg kunne skrevet en hel bok om livet hans i møte med behandlingsapparatet. Om nedrig behandling fra offentlige ansatte som tror de vet best. Som har behandlet ham som et barn, som en uverdig trengende, som et null, som en ingenting. Som en som aller nådigst kan få litt hjelp. 
Noen har vært direkte stygge og har ikke hatt hans beste i tankene i det hele tatt. Han har bare vært et plagsomt moment som gjorde at man måtte begynne å gjøre noe på jobb, fremfor å stå utenfor kontoret å suge i seg sigaretter. 

Dette var altså for noen år siden. Nå går det fint med ham. Sånn passe i alle fall. For livet etterpå, det kan være vanskelig det også. Med mange tanker om det som har vært, som ikke burde vært, om alt som kunne vært annerledes. Det blir en slags sorg det også. Å tenke tilbake på alt det tapte.

I alle fall, det er skuffende å lese at det fremdeles er på stedet hvil dette her med behandling og oppfølging av de som vil ut av rushelvete. De som vil over i et annet liv. 

Jeg har hørt de som sier at rusmisbrukere kan takke seg selv. Ja, hadde det vært så enkelt. Da kunne vi bare overlatt dem helt til seg selv da – jeg hadde ikke trengt eller giddet å skrive noe om dette. 

Men dette her, det handler om sykdom. En kompleks og vanskelig sykdom, som mennesker stadig ligger under for.
Mennesker.

At det fremdeles er som det er, det er til å gråte av.

Historien er gjengitt med tillatelse fra ham dette handler om. Han har lest og godkjent alt.