Styrkende bistand

Nylig drømte jeg om en psykiatrisk sykepleier jeg gikk i samtaler hos for mange år siden, etter det første sammenbruddet mitt. Hva jeg drømte skal jeg ikke gå inn på, det er ikke relevant for andre
enn meg selv. Men hva hun symboliserer for meg, det vil jeg dele.

Hun var et fantastisk menneske. Jeg satte enormt pris på henne. Hun ga meg håp. Hun ga meg støtte. Hun ga meg praktisk hjelp. Hun ga meg oppmuntring. Hun ga meg følelsen av at vi var likeverdige. Hun pratet med meg om hverdagslige ting utenfor kontoret hennes. Hun delte av seg selv, uten å være påtrengende. Hun var først og fremst et medmenneske.

Hun så ikke bare pasienten, den psykisk syke, den deprimerte, den spiseforstyrrrede, den rusmisbrukende – i hvert fall opplevde jeg det ikke sånn. Sammen med henne følte jeg meg som et helt vanlig menneske, som hadde litt vanskeligere ting å slite med enn folk flest bare. Og akkurat det, hadde veldig mye med henne som person å gjøre. Med måten hun var på sammen med meg, mot meg. Hvordan hun snakket, hvordan hun så på meg, hvilke ord hun brukte i samtalene.

Det aller, aller viktigste for meg den gangen, var at hun så og holdt frem de ressursene jeg hadde i meg. Hun oppmuntret meg til å bruke dem, og heiet på meg når jeg gjorde famlende forsøk på å gjøre akkurat det. Hun så det friske i meg i en tid hvor jeg selv bare så det syke. Det betyr ikke at hun ikke så det syke, ikke var empatisk og lyttende til det jeg strevde med – det betyr at hun så hele meg.

At jeg drømte om henne nå, er for meg et symbol på at jeg selv har kommet dit hen, omsider. At jeg rommer hele meg, det syke, det friske, svakheter og ressurser. Jeg tillater meg selv å glede meg over styrkene mine, og tillater meg selv å bryte litt sammen om jeg føler meg overveldet. Jeg har jobbet hardt med mine indre dialoger den siste tiden også, bestrebet meg på å heie på meg selv når jeg får til det jeg bestemmer meg for å gjøre. Og i det siste har jeg tatt noen praktiske grep for å få det bedre i hverdagen.

Det var en annen ting som kjennetegnet den sykepleieren. Hun var veldig praktisk anlagt. Hun foreslo mange konkrete ting jeg kunne gjøre for å få det bedre.

Det var hun som oppmuntret meg til å være med å starte opp en avdeling av Mental Helse der jeg bodde. Det var hun som oppmuntret meg til å ta opp skolegangen jeg hadde avbrutt i tenårene. Det var hun som kom på at jeg kunne søke om hjelpestønad til å få beholdt bilen min, når jeg slet med å få økonomien til å gå rundt etter at jeg gikk over på yrkesrettet attføring. Hun ble også med meg på Nav for økonomisk rådgivning. Hun skjønte at de ytre rammene måtte være på plass om jeg skulle få det bedre.

Hun arbeidet på et psykiatrisk dagsenter jeg gikk på i tillegg til psykolog på DPS. Og akkurat dagsenter vil jeg benytte anledningen til å legge inn et godt ord for. Den gangen var det til utrolig hjelp for meg i hverdagen. Til tross for at jeg hadde kjempesperrer mot å begynne å gå dit.
Første gangen jeg skulle dit knakk jeg sammen i ukontrollert gråt og måtte gå hjem igjen uten å gå inn på dagligstua. Jeg var skrekkslagen over å gå dit rett og slett. I hodet mitt surret det nok noen utydelige forestillinger om at inni der, der var de skikkelige syke, de skikkelige snåle menneskene- og at jeg skulle inn dit- det betydde at jeg var en av dem.

Men det var ikke sånn. Joda, noen var nok en god del sykere enn jeg var. Men noen var nok en god del friskere enn jeg var også. Det var forskjellige mennesker der rett og slett, med hver sine helt personlige utfordringer- som jeg sant å si ikke merket stort til. Det tok ikke lang tid før jeg trivdes veldig godt på dagsenteret. Jeg ble kjent med folk, fikk pratet litt, spiste lunsj der, arbeidet litt på kjøkkenet eller kunst og håndarbeidsrommet, var med ut på tur, eller bare satt og slappet av. Det føltes godt å være der. Ingen krav eller forventninger – det var et sted jeg kunne bare være, akkurat som jeg var.

Jeg begynte faktisk å gå på dagsenteret før jeg begynte å gå til psykolog. Legen min henviste meg, samtidig som hun henviste meg til psykolog. Psykologen hadde noe ventetid, mens jeg fikk et tilbud på dagsenteret nokså raskt. Det ga meg et sted å gå til, og sårt tiltrengt sosialt samvær med andre mennesker. Jeg hadde null nettverk rundt meg når jeg begynte der og flere jeg traff utenom senteret når jeg sluttet. Det hadde en enormt stor innvirkning på livskvaliteten min i hverdagen.

Jeg ble glad i både stedet og mange av menneskene, og har savnet dem etter at jeg flyttet fra den kommunen. Jeg ville nok ha søkt meg til et lignende sted her jeg bor nå, når jeg ble syk igjen, om ikke jeg også hadde vært fysisk syk.

Men inne i meg, bærer jeg med meg minnene om hvordan det var, og ikke minst bærer jeg med meg hvordan den psykiatriske sykepleieren var. Hun har inspirert meg til å være rausere med meg selv, til å tro på meg selv – å til å stadig se etter konkrete, praktiske ting jeg kan gjøre for å få en bedre psykisk helse. Noen ganger kan det å endre noe konkret i dagliglivet gi et betydelig løft i forhold til hvordan det føles å leve. Det handler ikke bare om indre prosesser.