Riktig hjelp når jeg trenger det

I en rapport fra Folkehelseinstituttet «Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv», finner vi at rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet og at depresjon vil ramme en av fem. I tillegg har vi rusrelaterte lidelser, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og schizofreni.

Nøkkelen til et godt psykisk helsevern er å komme tidlig inn med hjelp. Mange forteller meg at det er krevende å finne ut av hvor de kan få hjelp. Deretter blir de stående i en kø. Gjennomgående får jeg høre at man må vente for lenge og at plagene blir mer alvorlig under ventetiden, samt at behovet for medisinering blir større enn de selv mener er bra.

Psykiske problemer i tidlig alder, vil om det ikke blir sett og gjort noe med, medføre rus, spiseforstyrrelser, selvskading eller få utvikle seg til alvorlig psykiske lidelser. Personer som ruser seg, opplever at de ikke får hjelp til det som medførte at de begynte og ruse seg. Det samme sier de som driver med selvskading eller sliter med spiseforstyrrelse.

Personer med alvorlig tvangslidelser, er en gruppe som i årevis har blitt oversett. Noen av disse hadde jeg gleden av å møte, etter et program vist på TV om eksponeringsterapi. De hadde utrolig sterke historier å fortelle. År etter år med ødelagte liv både for den som stod midt oppe i det og for vedkommendes nære. Heldigvis får vi stadig mer kunnskap og flere får hjelp.

Alt i alt er det grunn til å trekke konklusjonen at vi har en vei å gå og denne veien har Regjeringen startet. De regionale helseforetakene har fått krav på seg til å øke behandlingen for de som sliter med rus og/eller psykiske lidelser mer enn annen sykehusbehandling.

Samtidig vil de fleste ha behov for hjelp på et lavere i nivå, i kommunen der de bor. Derfor har vi styrket psykisk helse i kommunene, styrket skolehelse- og helsestasjonstjenesten, øremerket midler til flere kommunepsykologer og fremmet forslag om at psykologer kan henvise videre til spesialisthelsetjenesten uten å gå veien om fastlege.

Vi vet at lang ventetid på behandling kan bli et tilbud for de som kan kjøpe seg ut av køen. Et slikt todelt helsevesen ønsker vi oss ikke. Lang ventetid øker faren for eskalering av sykdom som igjen i verste fall kan medføre økt bruk av tvang. Vi vet at bruk av tvang oppfattes krenkende og skremmende og er med på å svekke tilliten til behandlingstilbudene. Og vi vet at det er vondt og vanskelig å leve med psykiske lidelser både for den som er rammet og for alle de som står vedkommende nær.

Vi vet at de «lærde strides» og at feil tilbud har tilnærmet null i verdi. Vi må slutte å gi et tilbud bare for å kunne «krysse av» for at tilbud har blitt gitt. Dette er utmattende for dem det gjelder og er en svært dårlig bruk av ressurser. Derfor innfører vi nå fritt behandlingsvalg. Skreddersydde behandlingstilbud hvor den enkelte selv kan være med på å bestemme hva og hvor. Dette er en sak jeg har kjempet for å årevis og som jeg gleder meg til å få rulle ut over hele landet.

Og, vi vet at noen nesten gjennom et helt liv går ut og inn av behandlingstilbud. Noen fordi man kom for sent i gang. Noen fordi det ikke ble gitt riktig behandling og noen fordi de ble utskrevet for tidlig, uten oppfølging hjemme. For mange orker rett og slett ikke mer og avslutter sine liv.

Alle har vi en psykisk helse og ingen av oss er i vater hele livet gjennom. Psykiske lidelser rammer både gammel og ung, samtidig som det i stor grad rammer pårørende. Derfor angår dette oss alle.