Å leke Gud.

«Eg blir ståande og halde «Berit» i handa, medan eg ventar på at medisinane skal gjere sitt. Fag, straffelova og samvitet lenkjer meg til senga.
Men situasjonen er denne: «Berit» er ikkje den einaste pasienten i akuttmottaket denne natta. I bakhovudet ligg «Kåre» på stove 1. Eg mistenkjer tarmbakteriar i blodet. «Tove» på stove 3 hadde sterke smertar under den lange ambulanseturen, men det har heldigvis gitt seg litt no.
På stove 5 ligg ein rusa småbarnsfar som turnuslegen hadde ei dårleg kjensle for. Og vi har endå fire pasientar som ikkje har fått tilsyn. Hos dei kan det i prinsippet vere mange alvorlege tilstander.

Eg må sleppe handa til «Berit for å svare på spørsmåla frå minst like travle sjukepleiarar, som må handtere dei litt over seksti pasientane som ligg rundt om på postane.
Eg leikar Gud.
I motsetning til meg, er Gud overalt.
Eg må kjempe for å vere her hjå «Berit». Eg må satse på at dei andre toler å vente. Det gjer dei heldigvis nesten alltid.»

Beskrivelsen er hentet fra Sunnmørsposten og kommer fra legen Egil Romslo Schistad ved Ålesund sykehus, men kunne ha vært hentet fra hvor som helst.
Forskjellen er bare at så få leger,- eller sykepleiere, – eller psykologer, har mot og overskudd til å ytre seg om sjansespillet de er presset inn i hver eneste arbeidsdag.
«La ledere lede» er slagordet som idealiserer New Public Managements ledelsessyn. Det bygger på en intellektuell trosretning der ledelse betraktes som en egen profesjon, og der lederen ikke trenger kunnskap om eller innsikt i det fagfeltet som skal ledes.
Kobler vi dette ledelsesidealet sammen med motivene til Lov om statsforetak der det heter–
«statsforetaksmodellen vil passe for næringsvirksomhet som bør drives ut fra forretningsmessige prinsipper. Selv om det ligger et element overordnet samfunnsansvar i foretaksmodellen, er økonomisk inntjening det primære.»

Her ligger hovedmålsettingen for helseforetakene utvetydig formulert.
Dette er det som driver fram stillingskutt på behandlernivået og nedleggelser av døgnplasser.
Til og med tidlig utskriving som «ferdigbehandlet» og «utskrivingsklar» bærer i seg potensiale for økt lønnsomhet, for pasienter som må reinnlegges med komplikasjoner gir grunnlag for høyere tilskuddstakst til helseforetaket.

Motivasjonen som ligger i administrative lederes lønnsvekst som belønning av budsjettlojalitet og politisk korrekt rapportering om høy kvalitet på helsetjenestene, fordriver evnen til etisk selvkritikk.
I stedet blir ledernes oppfatning av anstendighet målt etter størrelsen på egen lønnsplassering, avtaler om etterlønn og bonusordninger, slik administrerende direktør i Helse Nord, Lars Vorland ga uttrykk for tidligere: «Vi skal ha en anstendig lønn. Jeg mener vi er der nå.»
«Der» er for direktøren i overkant av 2 millioner.
Det er merkelig hvordan avstand til pasient- og behandlervirkeligheten kan skape valgt blindhet, og hvordan utsikter til «anstendig» lønn og økte karrieremuligheter påvirker beskrivelse av «virkeligheten».

Egil Schistad beskriver virkelighetsspriket:
«Igjen høyrer vi at det skal kuttast. Færre hender skal med høgare frekvens ta unna det stadig aukande volumet av pasientar frå ei aldrande befolkning.
Ingenting av dette er nytt.
Det er først når det blir lova at det ikkje skal gå ut over pasientane at eg reagerer.
Hæ? Sa dei verkeleg det?
Arbeider vi på same staden?
For alt i dag går rammene ut over pasientane. Det har skjedd lenge.
Det veit dei!
Vi er farleg vane med det: Radikale kutt og amputert pasientbehandling.»

Det gjenstår å stille dette spørsmålet i «anstendighetens navn»:
Hvem er det egentlig som leker Gud?