Mobbing

Mobbing. Dette ordet, så fullt av negativitet, forakt for andre mennesker sine følelser og andre mennesker sine verdifulle liv. Ordet i seg selv skader ingen, men den betydningen som ligger i ordet gir det en særdeles dårlig klang når man hører det, en dårlig smak i munnen, kan man si.

Det er fortiden et større og sterkere fokus på mobbing, både som enkelthendelser, og som et fenomen. Hva er det som gjør at noen velger å mobbe andre? Og hvorfor får mobbingen ofte fortsette?

Stadig leser man og får høre i media om mennesker som har fått ødelagt sine liv grunnet mobbing, eller i verste fall har de tatt sitt eget liv, da de ikke orker mer, ikke klarer å ta imot mer negativitet fra sine omgivelser.

Hvor tragisk og forferdelig er ikke dette? Hvem har i det hele tatt lov til å ødelegge andre sine liv på denne måten? Ofte systematisk nedbryting både verbalt og fysisk av et annet menneske, en nedvurdering av et annet menneske sin verdi og dets egenskaper, at man ikke fortjener en plass i tilværelsen.

Man kan vel nesten likestille mobbing med tortur, for slik kan det nok føles for den som blir utsatt for denne påkjenningen. Spesielt om det går over et lengre tidsrom, så vil det kunne gjøre noe med psyken til vedkommende, hvordan man ser på seg selv, en gradvis nedbrytning av selvbildet, en selvtillit som beveger seg nedover mot nullpunktet og ofte langt over på minussiden.

Og slik man ser på seg selv, vil man lett kunne overføre til omgivelsene, alle andre rundt deg må jo se hvor liten du er, hvor lite du kan, hvor stygg du er, hvor merkelig du er, hvor lite du er verdt, at ingen liker deg, at du ikke har livets rett etc.

Hva gjør ikke dette med den som er utsatt for et slikt overgrep? For det er et overgrep det er! Av dimensjoner man aldri kunne tenke seg. MEN, det var jo bare på gøy? Ikke sant? Var ikke vondt ment, eller?

Tenk deg et barn på 8-9 år eller en ungdom på 13-14 år, som er i ferd med å blomstre i livets vår, klar til å møte verden, utforske livet. Men eneste tanken de har, er at livet er et helvete, tankene er mørke og selvdestruktive, og stadig oftere kommer tanken på at livet ikke har noe å tilby dem. Ingen løsning ser de på sin vandring hver dag, der de går sine “bødler” i møte, tenk deg følelsen når du ikke føler at du kan komme unna ditt livs mareritt?

Det som er farlig er holdningen mange har til mobbing, både foreldre, lærere og andre. Man fortrenger eller velger bort alvoret i handlingene, det er jo bare litt terging, det må man tåle. Man blir «herdet» til å møte livets mange små og store utfordringer!

En ting er en enkeltstående episode, eller litt «godmodig» erting venner imellom, men når denne «ertingen» foregår i plenum, der alle får med seg hendelsen, så får innholdet et noe mer alvorlig preg over seg. Nå blir du hengt ut for alle, og da kan det lett spre seg en ukultur, en måte å møte deg på som ikke er særlig vennlig eller oppbyggende for deg.

Samme når ertingen går over tid, og den går bare en vei, nemlig på bekostning av deg hver gang.

Noen mennesker er mer sensitive og sårbare enn andre, kjenner mer på sine følelser, sitt indre enn andre mennesker. Det er ikke noe man velger selv, man er skrudd sammen slik. Og det er egentlig et gode, en styrke å kunne ha et rikt følelsesliv. Samtidig vil evnen til å bli såret, evnen til å tåle det negative i livet kunne prege deg sterkere. Du tar alt innover deg kraftigere enn andre, det vil også kunne gjelde glede.

Som jeg har skrevet tidligere, det er våre tanker og følelser som definerer oss mennesker og som gjør oss til de personene vi er, på godt og vondt. Arv, miljø, oppvekstsvilkår former oss sammen med alle de opplevelser vi erfarer gjennom årene i vårt liv.

Den som mobber har muligens ikke noen klar formening om hvorfor han eller hun gjør det, hvorfor de utsetter et annet menneske for vonde opplevelser. Kanskje har de hatt en tøff oppvekst, og blitt utsatt for liknende selv, og har et behov for å løfte seg selv opp, være i fokus for omgivelsene, bli sett, at nå er det annen som får kjenne på «faenskapet», og ikke de selv. Kanskje er det et «kjent» handlingsmønster som mobberen selv har opplevd, en måte å kommunisere på, dog så dårlig som den er. Eller rett og slett egen usikkerhet i samhandling med andre, som gjør at du må føle deg ovenpå, på en eller annen måte, koste hva det koste vil. Konsekvensene har det aldri vært tenkt på, eller at den som blir utsatt for mobbingen skulle reagere så sterkt.

Likeledes videre i livet, over i voksenverdenen, på arbeidsplassen etc. Man tar med seg sine holdninger og verdier over til andre arenaer i livet, og kan fortsette å prege andre menneskers liv i negativ forstand. Enten det snakk om verbal mobbing, fysisk mobbing, utestengelse fra sosiale arenaer, ingen snakker med- eller hilser på deg etc., så kan det kjennes like vondt.

Men uansett bakgrunn og grunner, så har alle i samfunnet et ansvar for å ta tak i denne stygge materien som mobbing er. Den gjør noe med en som mobber, den som blir mobbet, med miljøet man ferdes i. Mobbingen gjør noe med alles tanker og følelser, våre holdninger, for hvordan vi ser på andre mennesker, andre sin verdi som selvstendige individer med sine egne tanker og følelser.

Mobbing kan få store konsekvenser på sikt for den som mobber, den som blir utsatt for mobbing, familiene, venner, skole- og arbeidssituasjon, samfunnet, samfunnsøkonomisk etc.

Ringvirkningene kan bli store! Ingen har rett til å løfte seg selv opp på bekostning av andres helse og liv!

Det er mobberen sitt ansvar, og ingen andre! Legg ansvaret der det hører hjemme!

Samtidig må alle vi andre også ta ansvar, tørre å gi beskjed, nok er nok!

La oss bygge et samfunn tuftet på fellesskap,og ikke på individualisme og egosentriske verdier! 

La oss alle møte dagen som kommer med gode holdninger og en god tanke for andre!

La oss ta tid til å se hverandre i hverdagen!