Kvinner leder an i åpenhet

Siden jeg ga ut boken min ( Opp fra avgrunnen) for noen måneder siden, har jeg fått massiv respons fra folk jeg har møtt, både over nett og rent fysisk. Uten unntak har tilbakemeldingene vært svært positive, spesielt rundt det at jeg delte min egen historie om depresjon, og hvordan jeg kom ut av den.

Her er en ting som overrasket meg: samtlige av de som kontaktet meg er kvinner. Med en del naturlige unntak av menn fra familien, venner og kolleger jeg jobber mye med. Samtlige av journalistene som har intervjuet meg har også vært kvinner, og to av intervjuene ble gjort av klassiske dameblader. Ingen Vi Menn her.

Jeg burde kanskje ikke blitt overrasket, for det er velkjent at kvinner har en annen sjargong når de møter mennesker av samme kjønn, enn det som er tilfelle for menn. Hvis jeg tillater meg å generalisere litt, er kvinner generelt mer opptatt av hvordan de har det, mens menn snakker mer om hva de har gjort i det siste, og hva de skal gjøre fremover.  

Det er fremdeles mye skam og mange tabuer knyttet til psykisk helse. Jeg tror dette er i ferd med å endre seg, og at dagens unge er flinkere enn min egen generasjon (og de som er eldre enn meg) til å snakke om følelser, både gode og vonde. For å heve den nasjonale psykiske helsen, må vi bli enda flinkere til dette. Det er meningsløst at depresjon skal være tabubelagt, når sykdommen er like vanlig som forkjølelse!

Det hele begynner med at vi snakker mer om psykisk helse, at vi deler våre historier, at vi kan le sammen av situasjonen vi står i, og at vi kan hjelpe hverandre fremover. Menn kan lære av kvinner i forhold til å snakke om hvordan vi har det. Og vi kan alle lære av de yngre generasjonene. Det er nok dessverre slik at tabunivået stiger med generasjonene, regnet i alder. Som Carl I. Hagen nylig ytret: ”hvis man sa man var deprimert når jeg vokste opp, ble man bedt om å ta seg sammen”.

Kvinner leder an i åpenhet om psykisk helse. Samtidig er det noe positivt å hente i hvordan menn forholder seg til temaet. Hvis jeg generaliserer igjen, kan man si at menn er gode på handlekraft i møte med problemer. På mange måter er depresjon en sykdom som angriper viljen. Man har lite energi, stort søvnbehov, alt føles som et ork. Man kan stå lenge i depresjon, fordi sykdommen fratar deg evnen og viljen til å gjøre noe med den.

Det er viktig å snakke om psykisk helse, og hvordan man har det. Samtidig er det slik at man ikke akkurat blir gladere av å snakke om hvor vondt man har det. Ideelt sett vil man så raskt som mulig dreie samtalen over på hva man kan gjøre for å få det bedre. Alt i alt tror jeg menn og kvinner kan lære av hverandre.

I mellomtiden skal jeg kontakte mannebladene Vi Menn og Mann, og utfordre dem til å skrive en artikkel om menn og depresjon.