Steg 1: Bli forbanna

Depresjon er en sekkediagnose som rommer tusenvis av enkeltskjebner. På grunn av dette finnes det ingen enkeltteknikk som vil hjelpe alle ut av depresjon. Man må kort og godt forsøke mange forskjellige ting, og fortsette med det som fungerer for akkurat deg. Man kan prøve og feile seg frem til helbredelse. Og for å få til det, må man lære seg å feile med stil. De deprimerte kan være lite gode til dette, fordi feil ofte blåses opp til gigantiske proporsjoner ved hjelp av depresjonens effektive maskin for intensiv selvkritikk. «Din idiot, der dreit du deg ut igjen». «Du får aldri til noen ting». Og så videre.

Viljen og evnen til å feile, uten at feilen går over i selvpisking, er noe som kan trenes opp. Hvis man feiler, kan man tenke at dette har jeg opplevd før, derfor er det ikke noe skummelt. Jeg vet at det vil gå over, hvis jeg bare gir det litt tid. Det å ta seg selv mindre alvorlig, og kanskje til og med kan ha det gøy mens man prøver og feiler, vil også hjelpe.

Moderne vitenskap er bygget opp om en sentral tanke om å prøve og feile. Man lager en hypotese, tester den i et eksperiment, og forsøker som best man kan å motbevise hypotesen. Hvis hypotesen ble motbevist, forkastes den, og så lager man en ny. Så gjentar man prosessen til man finner frem til noe som ligner på sannheten. Slik kan den deprimerte også gå frem. Man kan eksperimentere med seg selv og egne følelser og mekanismer, inntil man forstår seg selv bedre. Når man forstår seg selv bedre har man kommet langt på vei mot helbredelsen. Dette blogginnlegget inneholder et eksperiment, som jeg skal komme tilbake til senere.

En av de mest infernalske trekkene ved depresjon er sykdommens selvforsterkende elementer. Man har lite energi, liten tro på seg selv, lite handlekraft, og så videre. Hvis hver celle i kroppen skriker etter å gå tilbake til sengs, og gjemme seg under dyna, er det ikke lett å stå opp og gå i gang med arbeidet å bli kvitt depresjonen. Å stå i depresjon er å stå til livet i tung gjørme. Depresjon er negativ stillstand.

For å bli bedre, må man begynne å bevege seg igjen. Både bokstavelig talt, og metaforisk. Én av grunnene til at jeg er så glad i å gå, er at tankene mine automatisk blir mye mer løsningsorienterte og dynamiske. Når man går, får man hele tiden nye inntrykk fra sine omgivelser, og disse inntrykkene vil endre hvordan du tenker. De kritiske, automatiske tankene til den deprimerte vil i mindre grad gå i sine faste spor når man beveger seg.

Og her kommer eksperimentet. Det finnes en motpol til de fastlåste sirkeltankene og nedtrykte følelsene som hører til depresjonen. Motpolen er sinne. Selv om sinne er en potensielt skummel ting, kan det også utnyttes i det godes tjeneste. De fleste revolusjoner i verden (både de gode og de vonde) skjer fordi det kollektive raseriet i en befolkning når en kritisk masse. Og den deprimerte trenger en revolusjon, spesielt i startfasen i en forbedringsprosess. Man kan bruke sinne til å gi seg selv et elektrisk støt, et startskudd i løpet mot et bedre liv.

Man kan bygge opp et rødglødende raseri mot den sykdommen som har stjålet så mye tid og livslykke, og bruke det til å få energien man trenger for å bryte ut av den. Et raseri som skal rettes mot depresjonen, og aldri mot deg selv. Hvis man ender opp med å bli sint på seg selv, skal man avbryte eksperimentet, fordi det vil kunne utløse en dypere depresjon. Du kan bygge dette sinnet over tid, eller raskt – ved hjelp av et par teknikker.

Her er en metode for å bygge opp et konstruktivt raseri på kort tid: Gå ut i skogen, eller et annet sted du kan være alene, og der du kan bråke uten at noen lurer på hva som skjer. Ta med deg en kjepp. Mens du går, kan du begynne å knurre lavt til deg selv. Se for deg at du er en kriger på krigsstien, og at depresjonen er fienden. Nå skal du ta rotta på det beistet, en gang for alle. La volumet på knurringen stige gradvis, til den etter hvert blir et brøl eller et hyl. Finn et tre. Se for deg at Depresjonen er treet foran deg. Slå det med kjeppen. Slå igjen og igjen og igjen, hardere og hardere og hardere. Bestem deg mens du står der og slår at du nå virkelig skal gjøre det du kan for å bli kvitt sykdommen.

Det er ikke sikkert dette vil fungere første gang du prøver det. Kanskje det til og med forverrer situasjonen på kort sikt. Man kan avbryte slike eksperimenter hvis man merker at det har motsatt virkning. Så kan du prøve igjen en annen dag, eller prøve noe annet. Det viktige er å gjøre noe,fordi det er gjennom aktivitet og bevegelse du vil bli bedre. Lykke til!