Å jage ut bikkja

Black eyed dog he called at my door


The black eyed dog he called for more.
(Fra Black eyed dog, Nick Drake)

Den legendariske visesangeren Nick Drake ble bare 26 år gammel. Om han tok sitt eget liv, eller om overdosen av antidepressiva var et uhell, vil vi nok aldri få vite. Men at han var sterkt deprimert er det ingen tvil om. Han skrev Black eyed dog i 1974, det samme året han døde, og det er en hjerteskjærende sang. Man kan virkelig høre desperasjonen og lidelsen. Sangen henter inspirasjon fra Winston Churchill, og hans metafor av depresjonen som en svart hund (igjen hentet fra den britiske poeten Samuel Johnson).

At vi mistet Nick Drake er en av grunnene til at jeg hater depresjon, selv om depresjonen nok også spilte en rolle i musikken han skapte. At depresjonen stjal et tiår av livet mitt er en annen. Fra faren min døde da jeg var 14 år, til jeg som student gradvis klarte å kaste av meg sykdommen, tok depresjonen mye av gleden og livskvaliteten. Det holdt på å gå med meg som det gjorde med Nick Drake.

Det fins anslagsvis en halv million deprimerte nordmenn. Av disse, er det bare ¼ som faktisk får hjelp. Resten stavrer seg gjennom tilstanden på egenhånd – ikke alene, for de fleste av oss har venner og familie som ofte gjør sitt beste for å hjelpe – men i praksis oppleves depresjon som en ensom sykdom. En stor del av lidelsen består i at man ser seg selv, omgivelsene og verden på en annerledes måte enn de som ikke er deprimerte. Som regel ser man på ting gjennom flere lag av negative filtre, og det er disse som gjør at alt fremstår som meningsløst, dystert og trist.

Og det er her man finner nøkkelen til å bli kvitt depresjon – til å jage ut bikkja. Systematisk og over tid identifisere og eliminere disse filtrene. Den deprimerte må bli litt som den fisken som for millioner av år siden fant ut at det fins en verden også på overflaten, og så gradvis gro noen lunger å puste luft med, ikke bare vann. Til å finne et annet sett av filtre, som gjør at man opplever verden slik den egentlig er; fylt med mange gleder og noen sorger.

Det var dette som var oppskriften for meg. Én etter én av de totalt irrasjonelle tankene fikk jeg gradvis penset over på et sunnere og mer helhetlig spor. Det føles som en kontinuerlig strøm av a-ha-opplevelser; «Er det slik de andre ser på ting, er det rart jeg har slitt?» Som jeg skriver i boken min Opp fra avgrunnen, er det viktig å ha tålmodighet i tilfriskningsfasen. Dette skjer ikke over natten, det vil sannsynligvis ta mange år.

Og i løpet av de årene vil du nok falle tilbake i dyp depresjon flere ganger, som når man spiller stigespillet og ramler ned en sklie. Men er man forberedt på nedturene, som er en helt naturlig del av forbedringsprosessen, vil de ikke bite like hardt. Man kan tenke «been there, done that» hvis man ramler ned igjen, og så igjen rette blikket mot målet – å få den skitne kjøteren ut av huset.