Jævelen over verden

Støvet han sprer inneholder sykdom, død, vemod og smerte. Heldigvis er det relativt lite av det. Et gjennomsnittsmenneskes liv inneholder mye mer vanlig hverdag enn kriser og ulykke.

De fleste av oss blir truffet fra tid til annen. Noen av oss blir truffet gang på gang på gang. Man skulle tro støvet var jevnt fordelt, men det er det ikke.

Noen skal ha det til at det er vår egen skyld når vi blir truffet. Karma og synd trekkes frem. Andre hevder det er en mening med det hele. At eldgamle menn med skjegg oppe i himmelen har en høyere plan. At det er en test, som vi kan bestå eller feile. Dem om det.

For meg fremstår faenskapen som fullstendig tilfeldig fordelt. Noen slipper nesten helt unna, og kan surfe gjennom livet med et smil om munnen. Andre ender opp med haugevis av skiten.

Men det kan likevel finnes mening i lidelsen.

De fleste som kommer gjennom en krise, en alvorlig sykdom eller et tap, har blitt klokere som mennesker. Man lærer noe om hva som betyr noe i livet, og hva som bare er fjas. Man innser at en hel del av de gamle klisjeene faktisk er sanne, og at de har noe viktig å lære oss. At de viktigste tingene i livet er menneskene rundt oss.

Så hvordan forholder man seg til å bli rammet? Hvis noen du er glad i dør, hvis du blir diagnostisert med en grusom sykdom, eller hvis du sitter i møkka og ingenting føles som om det går riktig vei?

Det er lett å bli bitter, hvis man sitter i dritten, og ser på andre mennesker rundt seg, som (tilsynelatende) har det fantastisk. Den bitterheten er det første man må ta rotta på. Bitterhet blir man kvitt ved å helhjertet akseptere den situasjonen man har havnet i. Og deretter se fremover.

Man kan lære seg å skille de tingene man bare må akseptere, og de tingene man faktisk kan gjøre noe med. Hvis man blir rammet av ulykke, er det liten vits i å dvele ved det som skjedde. Melken kan ikke helles tilbake i glasset man sølte fra. Det er det som skjer fremover som er viktig, historie er historie. Du kan fokusere på hvordan du håndterer livet, i lys av situasjonen du sitter i.

Samtidig må man aldri gi opp håpet. Hvis du er syk i dag, er det ikke sikkert du er det i fremtiden. Det fins kroniske sykdommer, men selv når man er rammet av disse fins det håp. Kanskje de finner en kur om noen år. Dessuten kan du legge til rette for å leve et best mulig liv, selv med sykdommen. Hvis du har en terminal sykdom, kan du fokusere på å gjøre den siste tiden så bra som mulig. Vi skal alle dø, de som har fått en terminal diagnose vet bedre enn oss andre når de faktisk må forlate denne verden, og på hvilket vis de vil gjøre det. Vi andre vil sannsynligvis i mindre grad enn de som vet de skal dø sette pris på den siste tiden. 

For min egen del forsøker jeg daglig å minne meg selv på at motgang og vanskeligheter ikke er vesentlig. Det er uvesentlig fordi det er uunngåelig, motgang er en helt normal del av livet. Det er hvordan du takler det som betyr noe.

Noen ganger har jeg hatt en nærmest religiøs opplevelse når jeg har stått i motgang. Jeg kan ha brukt mesteparten av tiden min på å fokusere på det vanskelige, og så plutselig glemmer jeg det hele. Med ett står jeg midt i naturen, eller midt i byen, og ser bare alt det vakre rundt meg. Det øyeblikket da du lever i nuet med hele din sjel. Hvorfor skal vi ikke kunne ta med oss mer av den følelsen inn i hverdagen?

Vi blir rammet alle sammen. Men slett ikke i likt monn. Hvis du er en av de som har blitt rammet mer enn andre, husk på dette: Mesteparten av det som har skjedd deg kunne du ikke forhindret eller endret. Og har du gjort feil, må du simpelthen akseptere det. The past is in the past, som de sier i en av de siste Disney-filmene.

Alt som betyr noe er hvordan du endrer dagen i dag, og dagene som kommer. Slik at du får mest mulig ut av dem.