Gi mer blaffen

Da jeg vokste opp, på 80-tallet, kunne man grovt dele inn ungdom i to grupperinger: sossene og frikerne. Sossene på 80-tallet hadde mye til felles med de som finnes i dag. Frikerne var en type punkere som var i opposisjon til alt og alle. Litt halvhjertet følte jeg meg mest hjemme hos sistnevnte, mest på grunn av to eldre fettere som jeg så på som guder i denim. En typisk friker hørte på rock og punk, klippet opp olabuksene for å se kule ut, og begynte å røyke og drikke alt for tidlig. Idealet blant mange var å gi blaffen i skolen.

Jeg husker jeg kunne lyve på meg dårligere karakterer enn det jeg fikk. Jeg husker venner som begynte med dop som tenåringer. Det gikk bra med de fleste av dem, men ikke med alle. Så med andre ord var det mye som var på trynet med denne subkulturen.

Jeg tror ungdomskulturen svinger som en pendel gjennom tidene, og at pendelen nå står langt vekk fra det den gjorde da jeg vokste opp. Vi ga kanskje for mye blaffen, vi var i for stor grad i opposisjon. I dag tror jeg ungdommen er for opptatt av perfeksjon, og hva omgivelsene måtte mene om dem. Jeg tror på den gylne middelvei, at det er den man bør følge hvis målet er å ha det best mulig. Og jeg tror man får det mye bedre hvis man slutter å bry seg så mye om andres mening om en selv.

Faktisk er det ting i senere tids forskning som kan tyde på at det å være blant de populære er en dårlig idé. Å være ensom og ikke føle tilhørighet er absolutt ikke noe å trakte etter, men muligens er det bedre å høre hjemme blant særingene på ytterkanten, enn den strømlinjeformede hovedmassen.

Jeg er blitt ganske bekymret for de som er unge i dag. For en tid tilbake kunne jeg lese på nrk.no at tre av ti tenåringsjenter sliter med depressive symptomer. Jeg var klar over at tallet var høyt, og at det er en stigende trend, men 30% er intet mindre enn sjokkerende, og noe som burde få alle varsellamper til å lyse rødt. Dette er noe vi som samfunn slett ikke har råd til – hverken økonomisk, eller som medmennesker.

Ungdom rapporterer at de i dag forventes å være gode i sport, flinke på skolen, at de skal ta seg godt ut og være populære. Alle skal være enere, men som vi vet, dette er ikke mulig for alle. Og det burde slett ikke være et mål – målet burde simpelthen være å ha det så bra som mulig. Philip (16) tok et modig valg, og flyttet nordover for å slippe unna presset. Men hva gjør man når dette ikke er et alternativ?

All endring må komme innenfra, og vi som voksne kan ikke fortelle ungdommen hva de må endre på for å få det bedre. Men vi kan komme med noen gode råd, og her er noen fra min side:

Den viktigste egenskapen du kan tilegne deg som elev og student er evnen til å lære nye ting, fordi dette er nødvendig nesten uansett hvilket yrke du ender opp i. Det er overraskende lite av den detaljkunnskapen man lærer på videregående man faktisk bruker i arbeidslivet, med mindre man jobber som forsker eller akademiker.  Med et par unntak (i utdanninger som krever høye karakterer) er det ingen som bryr seg om karakterene dine. Du kan med andre ord tillate deg å slappe av litt.

Jeg har ansatt mange medarbeidere i karrieren min så langt, og det jeg leter etter er ting som arbeidskapasitet, positiv holdning og sosiale ferdigheter. Og jeg lover deg, den siste egenskapen får du ikke ved å stresse til eksamen. Den får du ved å bruke tid på venner og gjøre mye gøy. I valget mellom to kvalifiserte kandidater, der den ene har knallkarakterer, og den andre tok et friår som backpacker – så velger jeg den siste. Ved å slutte å følge strømmen vil du både kunne redusere stresset, og skape deg et rikere liv. Finn din egen ledestjerne – og følg den!

Husk at mennesker fins av alle slag. Hvis du er annerledes klassekameratene dine, prøv å finne de som er likere deg. Dette er den store fordelen ved å flytte vekk fra hjemstedet for å begynne på videregående eller universitet/høyskole – her er sjansen mye større for å finne folk som deler interessene dine. Hvis du ikke føler deg hjemme der du bor i dag – gjør som Philip og reis vekk.

Da jeg vokste opp fantes ikke internett og mobiltelefoner og dermed heller ingen sosiale medier. Sosiale medier kan være nyttige og underholdende, men samtidig synliggjør de på en brutal måte hvem som er populære, og hvem som ikke er det. Sosiale medier muliggjør digital mobbing. Kanskje dere kan gå sammen i vennegjengen og ta en FB-fri måned (eller droppe hele greia)? Eller bli enige om noen kjøreregler? Sosiale medier fører til at det er viktigere enn noen gang å ta sosialt ansvar. Vi må passe på hverandre.

Det er mange ting jeg gjerne vil si til dere unge, men for å oppsummere: Gi mer blaffen – og gå din egen vei! Det går fint det også, og det gjør livet mye rikere.