Fra tvil til tro

Det er kvelden før nyttårsaften. Jeg ligger på sofaen og ser på Netflix. Spiser sjokolade. Og mer sjokolade. Jeg føler meg rastløs. Ensom. Rådvill. Tviler på meg selv og valgene jeg har tatt det siste året. Lurer på om jeg egentlig har blitt bedre, eller om jeg bare lurer meg selv. Kanskje jeg er helt på villspor? Kanskje jeg tenker helt feil? Kanskje jeg ikke kan stole på det jeg føler er rett for meg? Kanskje jeg ikke kan stole på meg selv? For nå føles alt så tungt, så innmari vanskelig å være meg.

TV-serien flimrer og går på skjermen. Jeg følger bare halvveis med. Tankene kverner rundt og rundt, en endeløs sirkel av negativitet og tvil. Den søte smaken av sjokoladen som smelter i munnen stagger dem litt, når oppmerksomheten går til nytelsen jeg føler. Jeg reiser meg og henter mer sjokolade. Mer enn jeg har tillatt meg selv å spise på veldig lenge. Jeg har holdt stand hele julen, enda huset har vært fullt av sjokolade hele tiden. Sjokolade. Trøsten min helt siden barndommen. Det jeg kunne ty til når jeg trengte sårt å føle meg litt bedre. Når jeg trengte å kjenne på noe godt, føle noe som var deilig.

Men trøsten min endret seg til en forbannelse utover i livet. Muterte og adopterte nye former. Ble en bøddel mer enn enn hjelper til slutt. Det har vært en lang og hard kamp å lære meg selv å trøste meg selv på andre måter. Å lære meg å være, velge og gjøre slik at jeg ikke har så ofte behov for slik selvtrøst.

Denne kvelden er jeg sliten, Føler meg bunnløst alene i verden. En familiær følelse. Den har fulgt meg hele livet. Den hardeste lærdommen jeg hadde med meg i ryggsekken når jeg rømte hjemmefra som 16 åring var at den eneste som kunne hjelpe meg selv var meg selv.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt småkvalm, og stopper å spise. Jeg lener meg tilbake og angrer litt på de siste bitene. Skulle ha stoppet før jeg ble kvalm. Jeg sitter litt før det går opp for meg at det er noe som mangler.

Jeg kjenner etter og innser at jeg føler meg hverken skyldig eller skamfull. Bare litt kvalm av alt sukkeret. Og jeg tenker gjennom hvordan denne julen har vært, med så mye fristelser som jeg har motstått. Det har vært ganske så lett. Det har slett ikke fristet noe særlig. Jeg har kost meg masse med god mat. I passe doser. Har ikke overspist i det hele tatt faktisk. Og jeg har stort sett spist som jeg har gjort det siste året. Sunn og god mat. Litt godteri har det jo vært, men sånn passe synes jeg.

Jeg går enda en liten runde med meg selv før jeg slår meg til ro med at det er helt greit at jeg har spist alt for mye sjokolade denne kvelden. I morgen er en ny dag, og jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det samme da. På nyttårsaften har jeg middagsgjester. Og så er jula over. Minner meg selv på at det er ganske naturlig at denne negative spiralen av tanker jeg har vært fanget i denne kvelden har sterkere kraft til å holde på fokuset mitt i julehøytiden.

Og den følelsen? Av at jeg er helt alene i verden? Jeg er jo ikke det. Men jeg har vært mye alene i det siste. Og stort sett er det greit. Fint til og med. Jeg liker å være alene. Men når den følelsen griper tak, så er det som om i morgen aldri kommer – og hvis den kommer så kommer jeg helt sikkert til å føle meg like jævlig. Følelsen har en betvingende undertone av at sånn, akkurat så jævlig kommer jeg til å føle meg for alltid.

Men jeg gjør jo ikke det. Følelser kommer og følelser går. Vonde som gode. Jeg vet jo det. Men jeg glemte det litt. Jeg sover godt den natten. Neste dag gjør jeg noe som pulviserer tvilen og negativiteten jeg slet med kvelden før. 

Gjennom året har jeg skrevet små lapper til meg selv. Lapper jeg har samlet i 2 krukker som jeg skal gå gjennom på nyttårsaften. I den ene krukken har jeg samlet notater om hendelser som har skjedd gjennom året som jeg har følt har vært særdeles gode og som jeg er veldig takknemlig for at har skjedd. I den andre krukken har jeg samlet notater om personlige gjennombrudd jeg har hatt i min terapeutiske prosess.

Jeg setter meg på gulvet og åpner lappene en og en. Jeg hadde helt glemt mye av det jeg leser om. Jeg skriver dem ned i dagboken min. To fine kolonner med gode hendelser og personlig vekst som har funnet sted i året som har gått. Jeg ser hvor mye fint som egentlig har skjedd. Jeg hadde ikke glemt hendelsene, men de hadde liksom blitt skjøvet litt i bakgrunnen, for det har også skjedd noen vonde ting. Det har vært hendelser jeg er litt flau over, noe som skuffet meg, noe som var sårende, noe som var trist. Men også mye fint!

Jeg ser på listen over personlige seire. Jeg blir slått over hvor fort jeg glemmer at det som en gang var så ødeleggende og vanskelig i livet mitt, ting jeg slet så voldsomt med å få til- at det er ikke det samme lenger. Jeg har klart å endre meg på så mange områder. Blitt litt sterkere her, litt smidigere der, mer konstruktiv på et annet område – hånderer smartere enkelte viktige livsutfordringer. Så hvorfor var jeg så himla negativ mot meg selv dagen før?Jeg finner tydeligvis stadig nye ting å utsette på meg selv.

Jeg innser hvor utrolig langt jeg har kommet det siste året, hva jeg har fått til. Innser at jeg er på et så utrolig mye bedre sted denne dagen enn den dagen for ett år siden når jeg bestemte meg for å gjøre dette notat-prosjektet. Jeg har blitt bedre uten tvil. Og en siste ting føyer jeg til listen min- jeg har spist helt vanlig denne dagen- til tross for store mengder sjokolade kvelden før. For ett år siden ville det utløst en faste dag etterpå, minst- antagelig minimalt med mat i lange tider for å være helt ærlig , det er sikkert som amen i kjerka. Når jeg tenker etter har jeg ikke fastet- eller sultet er vel like riktig å si, på over et halvt år. For meg er det ufattelig stort egentlig

Jeg synes jeg med rette kan klappe meg selv på skulderen, og gi meg selv litt slakk nå. Å bli mindre selvkritisk er mitt eneste nyttårsforsett i år. Jeg har tro på at jeg får det til.