Alene med isen
Så var det sommer igjen.
«Sommeråpent» og «Allsang på grensen». Grilling i hagene og båter på havnen. Byen full av glade mennesker. Og her sitter jeg, og synes sommeren er trist. Er aldri så ensom som da, alt blir på en måte satt på vent.
Satt på vent til høsten kommer, da er det liksom lov å trekke seg tilbake, trekke inn. Men inne er det like ensomt, men likevel bedre. Blir ikke så synlig da, at en går alene.
Å stå opp til ingenting en varm sommerdag gir ingen glede, alene til og fra badested, alene hjem igjen.
Alene med isen…
Følelsen av at alle snakker i mobilen, eller har noen å sitte sammen med. Har snakket en del i mobilen på liksom, det er til å grine av. Så nå ligger den hjemme! Gjemt og glemt.
Er i byen av og til, opplever at jeg flyr fra sted til sted, ser travel ut. For så å ta bussen hjem. Lurer på hvor mange andre jeg har passert som egentlig har det likedan, vet jo at vi er mange.
Men hvor er de?
Og hva gjør de?
Dag etter dag, år etter år?
Finnes det noe annet?
Og hva er det?
Midt på sommeren, mørkt ute, mørkt inne. Men helt innerst, er det mørkest.
Sender et håp til alle som kjenner seg igjen, om at lyset når inn til slutt. God sommer!
Ønsker du å bidra til Psykobloggens sommerkampanje #psyktsommer2020? Send mail til psykobloggen@mentalhelse.no. Du kan være anonym og du har full rett til å få din tekst slettet om du i etterkant skulle angre. På forhånd takk.
Nyttige linker:
Råd mot isolasjon og ensomhet
Hvordan få venner i voksen alder
Slike takler du ensomheten
Mental Helse Svartjenestene
