Vær stolt av deg selv
«Jante-loven» eksisterer enda. Sier du høyt at du er stolt av deg selv, eller stolt av noe du har fått til, blir det raskt oppfattet som selvhevdelse.
Er selvskryt negativt? I så fall, hvorfor? Er det hvordan det kommer til uttrykk – tone, timing og dose? Og hva er det vi eventuelt reagerer på, at personen virker for selvopptatt eller for selvgod? Er det noe man ikke bør skryte av?
Vi er mange som er flinke på å gi andre komplimenter for det som er bra, men får vi skryt selv forventes det at du tar det imot med ydmykhet, sånn at du ikke opptrer selvgod. Hvorfor skal man alltid være beskjeden i møte med komplimenter og egne oppnåelser?
Er det hovmod i ærlighet? Hva godt fører det til å undergrave seg selv og underslå sine oppnåelser? Det er viktig å se sine svakheter og være ærlige om dem, men det er like viktig å se sine styrker, ta glede av og verdsette dem. Selvskryt i moderasjon og basert på selvinnsikt, gir bedre selvfølelse og selvtillit.
Når vi gir andre et kompliment, er det fantastisk hvis personen responderer med: «Tusen takk for at du sier det, det syntes jeg også». Ingenting er vel bedre enn å vite at personen kjenner på godfølelsen selv?
Dessverre er det mange som tenker at stolthet ikke må vises utad, i frykt for å bli oppfattet som for selvgod. Vi må ikke bry oss om «jante-loven», for det er så vakkert når mennesker følger sitt hjerte, sine drømmer, sier hva de mener, og har mot til å si «jeg er stolt av meg selv». Nettopp fordi at hver og en av oss er unik, og alle har grunn til å vise at vi er stolte av den vi er, og det vi får til.
