Trendy å være psykisk syk?

Etter noen års pause har jeg igjen begynt å følge med på idol, og syns at det er mange flinke der i år. Det er noe med det å søke den amerikanske drømmen, gjerne innen et kreativt yrke og det å få bekreftelse på at man er superbra på noe. Mange søker gjerne dette offentlig gjennom tv-program, gjennom forskjellige medier og på internett.

En ting man ser ut til å høre stadig oftere er at deres talenter har hjulpet dem gjennom mørke og vanskelige stunder som de har hatt på grunn av psykiske lidelser. Hele Norges befolkning trekker et medfølende sukk og med kaprede hjerter tar de opp mobilen og sender sine stemmer, de kan hvert fall være med å hjelpe denne ene personen videre i livet. Vedkommende har jo faktisk klart å komme seg ut av lidelsene og har gjort noe positivt med livet sitt.

Først og fremst vil jeg si at jeg gir all honnør til alle som klarer å utnytte sin kreativitet på en konstruktiv måte etter vanskelige stunder. Det er fantastisk med mennesker som klarer å kanalisere ut sine lidelser, gleder og sorger gjennom det kreative. Det er også en utrolig viktig mestringsstrategi for mange. Det er sterkt at så mange står frem og gir psykiske lidelser og sårbarhet et ansikt slik at man kan bidra til å bekjempe stigmaet knyttet til psykiske lidelser.

De romantiske tunge følelsene

En person som har vært smådeprimert etter at fisken døde etter lang alderdom, har ikke levd med psykiske lidelser. En som har vært redd for at det bor spøkelser under senga, har ikke levd med angst. De har begge opplevd tunge og vanskelige følelser som sorg, savn, redsel og frykt. Dette er følelser som er helt normale å oppleve og de følelsene i seg selv kvalifiserer ikke til å ha levd med psykiske lidelser.

Har man levd med depresjon, angst eller psykoser et helt liv, så har man levd med psykiske lidelser. Man har jobbet et helt liv med å finne ut hvordan man skal leve med lidelsene og hvordan man skal gjøre livet best mulig når det stormer som verst. For det stormer i alle liv, men forskjellen er at for noen oppleves stormen som en orkan. Problemet begynner når man tror at det å ha en psykisk lidelse er med å gir en kreativ kredibilitet. Det er med å romantisere det å ha psykiske lidelser på en måte som jeg oppfatter som problematisk. Det burde da være slik i dagens samfunn at man kan klare seg bra som artist uten å måtte skryte på seg en diagnose?

For tro meg når jeg sier at det finnes ikke noe romantisk ved det å ha psykiske lidelser. Det finnes ikke noe romantisk ved det å lide seg gjennom angstanfall der det føles som om hjertet er på vei ut av brystkassen. Det finnes ikke noe romantisk ved det å tenke så dårlig om seg selv at man føler man ikke burde ta opp verdifullt oksygen fra de rundt en som er verdt mye mer. For mange er heller ikke kampen mot psykiske lidelser en kamp de har sjanse til å vinne. De må lære seg å leve med alle de vonde følelsene og de negative konsekvensene av psykdommen.

Psykdommen har nyhetsverdi

Veldig ofte er det nettopp disse som er i fokus og det er lett å tro at når en bipolar tar et liv, så vil alle bipolare gjøre det. Når en depressiv hopper utenfor en bro, vil alle depressive gjøre nettopp det. Når en alkoholiker setter seg i bilen og fyllekjører, så vil alle alkoholikere gjøre det. Det er nettopp disse som blir de synlige i mediene ettersom diagnosene ser ut til å ha nesten like stor nyhetsverdi som de gale handlingene. Det maler et årsaks bilde som igjen er med å bygge opp under stigmaet rundt psykiske lidelser. Det er snart like populært å være bipolar i kreative miljø som det er å ha anoreksi i modellverden.

Samtidig ser det ut til at dette med å bygge opp et slags skille innad i gruppen av mennesker som har psykiske lidelser, det er selvfølgelig bedre jo dårligere du har vært. Psykdommen din er mer verdt om du kan skryte på deg et opphold sterkt neddopet på psykiatrisk. Det viktigste er at uansett hvor hardt angrepet du var av psykdommen så har du bekjempet den, du har overvunnet dine indre demoner og dette gjør deg mer attraktiv for andre mennesker, man skulle tro du på mirakuløst vis hadde fikset den defekte hjernen og dermed var mer verdt enn de psykisk syke som ikke klarer å utføre det mirakelet. Jo verre psykdommen har vært, jo hardere har du måttet kjempe for å vinne over den, desto mer status ser du ut til å få som offer for psykiske lidelser.

Jeg har rett og slett sett meg litt lei på alle som bruker den psykiske lidelsen som kunstnerisk alibi og medier som støtter opp under dette med «human interest» vinklede historier. Hva med å la talentene og egenskapene tale for seg selv? Det å manipulere seere og lytteres følelser med å påberope seg en lidelse syns jeg egentlig er ganske ufint. Selvfølgelig er det nok mange av dem som har opplevd vanskelige og vonde stunder, det betviler jeg ikke. Men jeg tror rett og slett det er blitt litt trendy å si at man har kjempet seg gjennom psykiske lidelser. Da får man folket og medias oppmerksomhet.

Gjør som Lene Marlin, stå på og jobb deg gjennom alt det vonde, ta det med det gode og gjør det du kan for å få livet ditt på stell. Så kan du stå frem og være et forbilde for alle som trenger å se et lys i tunellen. Når du virkelig har bekjempet lidelsene og har funnet mestringsstrategier som fungerer for deg, og som gjør at du klarer deg bra i livet, da kan du være med å slå tilbake det stigmaet som stadig henger rundt de med psykiske lidelser. For alt i verden, gi ikke opp drømmene dine, kjemp hardt for å nå dine mål, men sørg for at du når dem basert på dine talenter og hardt arbeid.