Jeg og Du

«Nærvær» er et vakkert ord.
Å være nær.
Samtaleterapi handler om det «å være nær».
Å være nær den andre, og å være nær seg selv.
Ikke som grenseoverskridende nærhet, men som rommende nær-vær.

Det fins ikke noe spesifikt tiltak eller behandlingsmetode i Psykisk helsevern som heter; «nærvær». Hvis man skal tilby det, kan man tilby «mindfulness». Men da handler ikke nærværet først og fremst om relasjonen, men om individets nærvær til seg selv og tilværelsen.

Nærvær i relasjon blir sett på som en selvfølgelighet i hjelpeyrkene. Det er noe som ligger innebygd i den grunnleggende relasjons-og kommunikasjons-kompetansen. (Det handler om: etikk, kommunikasjonsevner/ teknikker (verbale og nonverbale), og et grunnleggende humanistisk menneskesyn).
Men nærværet kan ikke utelukkende læres. Det må også ønskes og anerkjennes, og det må aktivt velges i hver enkelt situasjon. Valget har sitt utspring i et bevisst ønske om et møte.

Nærvær blir lett ofret på effektivitetens – og de målbare resultaters hellige alter. Det er ingen som får lønnsøkning av å være nærværende. Å være nærværende er heller ikke en kvalifikasjon man kan skryte av eller selge inn på et jobbintervju. Å være nærværende er noe usynlig, noe som ligger i rommet mellom «oss», mellom «linjene». Utenfor ordene.

Boka «Jeg og du» er en klassiker fra 1923, skrevet av den jødiske filosofen Martin Buber. Her skriver han om «Jeget» som møter «Duet» – i et autentisk møte mellom to personer. Relasjonen som skapes har en helt annen kvalitativ dimensjon og dybde enn møtet mellom et «Jeg» og et «Det». I møtet mellom et «Jeg» og et «Du» opplever man både sin egen og den andres væren som noe ureduserbart, gjennom et aktivt nærvær.
I «Jegets» møte med «De-et» trengs ikke noe nærvær, møtet er et møte mellom to objekter. Det er redusert til noe instrumentelt og/eller automatisert.

Det autentiske møtet står sentralt i samtaleterapi. Å anerkjenne seg selv som både et «Jeg» og et «Du», og å anerkjenne den andre som det samme. Å bevege seg mellom disse to posisjonene gir møtet et nærvær og en erkjennelse av både likheter, men også ulikheter (mellom Jeg-et» og «Du-et»).

I flere år har jeg vært stor fan av Lars Lerin, ikke først og fremst som akvarellmaler, men som menneske. I serien: «Lerins lärlingar» på svtplay møter vi Lerin som underviser en gruppe mennesker med ulike utviklingsforstyrrelser. Mange av dem sliter med store psykiske utfordringer. (Selvskading, selvfølelsesproblemer, skam og selvforakt). Lars møter alle sine «lärlingar» med en stille aksept, en åpen nysgjerrighet og en aktiv tilstedeværelse. Han ser ikke på dem som syke og ødelagte, han har andre «briller».
«Lerins lärlingar» er en virkelig mester-leksjon i nærvær – og nærværets helende kraft. (Se begge sesonger, og bli oppløftet på menneskehetens vegne! Og er du først i gang: se også «Kunsten i terapien» på nrk nett-tv.)

I dagens Psykisk helsevern/spesialisthelsetjenesten er det lite fokus på begreper som: nærvær, lindring, lek, helse, omsorg, trøst, læring, kreativitet, glede, mening og mestring … («Myke verdier»).

Istedenfor er det stort fokus på begreper som: diagnoser, utredning, behandlingstilbud, behandlingsplan, epikriser, spesialist-i-front, pakkeforløp, produksjonskrav, journaldokumentasjon, rettigheter, plikter, forsvarlighet, suicidalitets-vurderinger og voldsrisiko. («Harde verdier»).

Jussens inntog og helsepolitiske føringer har medført at behandlere bruker svært mye tid på skriftlig dokumentasjon – i kvalitetssikringens tegn, dette istedenfor å behandle pasienter. Jeg er svært usikker på om dette gir økt kvalitet. Men jeg er veldig sikker på at det gir mangelfull behandling. Og mangelfullt nærvær.

Spesialisthelsetjenesten har blitt semantikkhelsetjenesten. («1.linjen får ta resten»).

Standardisering av behandling gir en illusjon om kvalitetssikring. I praksis betyr det at man stiller seg inn mot et kvalitativt minstemål som kan gi tjenesten en slags falsk legitimering av å være målbart «god nok». Men hva skal vi med et minstemål? Hvem trenger et minstemål?
Jo; politikere og helsebyråkrater.
Men for både pasienter og fagpersoner er et minstemål et lite tilfredsstillende mål. Samme hvor rettferdig og målbart dette minstemåls-tilbudet fremstår.

Selvsagt er ikke dette helt svart-hvitt. Fagfolk kan ikke få lov til å operere helt fritt uten at det stilles krav til effektivitet og innhold. Men det som skjer i dag er at innholdet forvitrer – fordi selve kjernen i det samtaleterapi er; møtet mellom et «Jeg» og et «Du», forsvinner. Vi går inn i et «Jeg-Det-forhold». (Å bruke begrepet: «produksjonstall» om pasienter i behandling, er bare ett eksempel på dette).

Misforstå meg rett; behandlingstilbudet bør stadig forbedres og utvikles. Men dette må skje i tett samarbeid med fagfolk – de som arbeider direkte med pasientene. De som er nær. Det må skje en kunnskapsoverføring nedenfra og opp. Men dette er selvsagt krevende, det er mye lettere å banke igjennom krav og måltall, ovenfra og ned. Leie inn dyre konsulentfirmaer som aldri noensinne har sett en pasient før, gi dem makten til å forme dagens-og fremtidens psykiske helsevern.

Det er mye helse i nær-vær. Jeg er redd dette er noe konsulentfirmaene glemmer i sine utregninger.

Det som også er fint med nærvær, er at det er helt gratis. Det er tilgjengelig hele tiden, og overalt. Men for at det skal få vokse og gro i det offentlige helsevesenet må det også valideres.

Hvordan det skal skje i dagens Psykiske helsevern har jeg ikke noe fasitsvar på. Men det er kanskje derfor jeg også skriver et lite blogginnlegg om det, som et lite hjertesukk.

(P.S. Jeg må presisere at jeg selv har vært svært heldig på min arbeidsplass og avdeling. Jeg har fått stort spillerom til å utforme mitt eget «behandlings-rom». Men denne muligheten har vært helt avhengig av en åpen og raus avdelingsleder. Og akkurat det er det ikke alle som har på de ulike DPS-ene rundt om i landet).