Hva driver du med for tiden?

Har du en psykisk lidelse kjemper du ikke bare mot sykdommen din, du kjemper også en daglig kamp mot fordommer.

«Hva driver du med for tiden?» 

Du har sikkert kjent på det; Når et enkelt spørsmål blir det mest skremmende spørsmålet noen kan stille deg. 

Hvorfor? 

Fordi du vet at svaret ditt vil lede til påstander som:

«Du ser jo velstelt ut, du har tydeligvis overskudd nok til å stelle deg, så da kan du vel jobbe også?»

«Kan du ikke bare prøve å jobbe litt deltid, da? Du har jo aldri egentlig prøvd å jobbe …?»

Og så kjenner du på skammen. Denne murrende og kalde klumpen i magen som gir deg dårlig samvittighet. For burde du kanskje ha jobbet likevel? Eller er det kanskje noe galt med deg som ikke klarer å jobbe når du har en psykisk lidelse? 

Og så må du nærmest forsvare en psykisk lidelse som bringer med seg enorme smerter og utfordringer – du må forsvare noe du sikkert hater og på denne måten undergrave deg selv som person.

For påstandene fra folk kan være invaderende og nådeløse, rett og slett, inntrengende, og ofte respektløse. Fordommene brenner deg rett i ansiktet, brutalt og hardt, hver gang. Du skal aldri få glemme skamfølelsen. 

Folk skyter inn løsninger, fasiter og forslag til hvordan du skal leve livet ditt. For de vet best. De har skjønt noe du ikke har. De er smartere enn deg. Det er bare du som er litt mindre intelligent enn andre. 

Folk tror ikke du allerede har prøvd absolutt alt annet før du har havnet i den situasjonen du er i nå. For du har jo valgt deg ut en slags livsstil som psykisk lidende, og lever livet deretter. Som om du på et tidspunkt i livet besluttet å være psykisk lidende fordi du ikke gidder å jobbe. Folk tror du later som. Folk tror du er lat. At du spiller en rolle som psykisk lidende.

Ifølge statistisk sentralbyrå, er psykisk lidelse i dag den vanligste diagnosen som blir gitt av fastlegen. Det er dessuten estimert at rundt halvparten av befolkningen kommer til å ha en psykisk lidelse i løpet av livet. 

Selvstigmatiseringen er dessuten ikke til å komme unna; Hører man det ofte nok av andre at man er lat som ikke jobber, da kan man fort ende opp med å tvile på seg selv og bli sin egen negative kritiker. Selvstigmatiseringen blir å bite seg selv i halen, og bidrar igjen til mer stigma rundt det å ha en psykisk lidelse.

Det er dog en trend i mediene at offentlige personer «står frem» med sine psykiske vansker, og psykisk helse står stadig på agendaen i for eksempel podcaster, tv-programmer og filmer. NRK sin dokumentarserie «Jeg mot meg» er et godt og viktig bidrag i kampen mot fordommer. 

Det er ingen tvil om at det er mer åpenhet rundt psykisk helse i dag enn det var for bare få år siden, det snakkes mer åpent om psykisk helse på en annen måte enn før, hvorfor er det da så mange psykisk lidende som opplever å bli stigmatisert i hverdagen?

Hadde det ikke vært en fin tanke dersom man applauderte en psykisk lidende som maktet å komme seg opp av sengen på en dårlig dag, fremfor å kritisere? Hvor flott hadde det ikke vært om man heller støttet, lyttet og prøvde å forstå den syke, fremfor å komme med nådeløse irettesettelser og «velmente» råd uten kunnskap? Hvorfor løfter vi ikke de psykisk lidende opp – istedenfor å dytte dem enda mer ned? 

Å være psykisk lidende blir dessverre forbundet av mange med å være svak. Det handler mye om følelser, det er svært personlig og ekstremt sårbart. Å vise denne sårbarheten kan være vanskelig – fordi man frykter å bli møtt av fordommer. Det er lett å glemme at sårbarhet er like menneskelig som alle andre deler av oss. 

Holdninger til psykiske lidelser bidrar dessverre til en barriere mellom den syke og arbeidet med å skape seg en meningsfull og trygg hverdag. Du blir redd for mennesker, redd for å møte vennegjengen, du kvier deg for å være med i bursdager og du går mindre ut blant folk. 

Hverdagslige aktiviteter blir vanskelige å være med på. Rett og slett fordi du frykter dette helt enkle spørsmålet; Hva driver du med for tiden? Et ellers ufarlig og svært vanlig spørsmål å stille i sosiale lag, ofte ment som en icebreaker. 

Men så er spørsmålet kanskje ikke så enkelt likevel, hvis du har en psykisk lidelse – og ikke klarer å jobbe akkurat nå. 

Så hva skal du svare når de spør? 

For de spør, ingen tvil om det. Folk er nysgjerrige – særlig på ting de ikke egentlig forstår eller har nok kunnskap om. 

Kan du være ærlig? Si at du er for syk til å jobbe? 

Er du sterk nok til å stå i det dersom de andre setter i gang en diskusjon der du risikerer å bli nødt til å forsvare din egen sykdom?

For bak denne velstelte masken du som psykisk lidende har polert deg over mange år, finnes det smerter hinsides alt annet. Bak ditt velstelte preg gjemmes et liv i strev og smerte som andre ikke ser. De ser ikke at du har nok med å klare å stå opp om morgenen, at du så vidt orker å gre håret og pusse tennene. At du ikke klarer å handle inn til en middag eller å faktisk tilberede middagen. 

Basale aktiviteter som andre tar for gitt, eller ikke engang tenker på, er vanskelige for deg å gjennomføre. Energien må fordeles strategisk. For du har ikke så mye krefter å rutte med. Folk ser ikke at du strever med å i det hele tatt puste. At angsten spiser deg opp, innenfra og ut. De ser ikke at du er en kriger. Noen ser ikke dette fordi de ikkeforstår. Andre ser ikke dette fordi de ikke vilse.

Så neste gang noen stiller deg spørsmålet; Hva driver du med for tiden? 

Ikke skam deg hvis du ikke jobber. Du er like mye verdt som alle andre – selv om du er for syk til å jobbe. 

Og du er god nok som du er. Du er like mye verdt som alle andre mennesker – selv om du ikke er frisk nok til å jobbe.

Og du er ikke alene. Du er én av mange som får en vond klump i magen over å ikke strekke til. 

Samfunnet i dag krever nemlig at hvis du er psykisk lidende må du gi opp, det er ikke rom for å prøve å leve et så friskt liv som mulig. For hvis du orker å prøve litt, da kreves det at du jobber. 

Som psykisk lidende blir du derfor et menneske som skammer deg; Skammer deg for alt du orker å gjøre og ikke orker å gjøre. Det er nemlig ikke greit å ha en sykdom som er usynlig – da later man som.

Men du later ikke som at du er syk. Tvert imot. 

Du later som du er frisk. Det er dette folk ikke forstår.