Forvirrende diagnosepraksis av mennesker med Asperger syndrom (AS)

Jeg registrer at det kan fokuseres noe forskjellige fra enkelte fagpersoner når det gjelder hva de skal se etter for sette en AS-diagnose hos voksne. Selv om flere har fått en slik diagnose som barn eller i tenåringene, eller ung voksen, så er det også mange av dem som senere ønsker å få diagnosen slettet. Dette er blitt meg fortalt fra fagperson. Selv kjenner jeg ikke til noen som har ønsket dette. Men siden jeg opplever at det er noen delte meninger om AS-diagnosen, så har jeg forstått, at det er lett å få slettet diagnosen hos enkelt fagpersoner, og dermed får de bort dette stemplet, er det blitt sagt.

Et tema som var tatt opp for noen år tilbake, var at en fagperson forklarte at han måtte se klare tydelig (synlige) begrensninger hos de som skulle utredes, for at han i det hele tatt kunne gi dem en AS diagnose. Adferden måtte altså komme tydelig frem, hvis han skulle sette en AS-diagnose. Dette ble det diskusjon om på et forum, for mange som selv hadde diagnosen var uenig i dette, siden de mente at det var noe mer en måtte se på en bare adferden, Adferden var ikke så synlig hos alle med diagnosen, så den burde ikke komme i første rekke, mente de.

Ut fra dette, så er det lett å forstå at mennesker som ikke har slike tydelige trekk, enkelt kunne få sin AS-diagnose slettet hos fagpersoner som la større vekt på adferden deres.

Nå har jeg også erfart at de siste årene har flere voksne menn og kvinner hatt ønske om å få en uttredelse for en AS-diagnose, men noen av dem får ikke diagnosen, og det kan være flere grunner til.

Jeg har undersøkt noen enkelte steder til bla. DPS, der de sier til meg, at de prioriterer først de som virker mest syke, men de innrømmer også at det finnes unge nyutdannede psykologer som ikke har den fartstid og innsikt på denne AS-diagnosen, i hvert fall er det da to årsakene til at de som ønsker en god faglig utredning til en evt. AS-diagnose, ikke får det.

Siden kunnskapen er blitt bedre de siste 10-15 årene på den diagnosen og folk som er bærer av den, skulle man tro at dette skulle forene mer de forskjellige fagfolk og fag leirer. Nå ser det likevel ut til at de fleste fagfolk har et mer nyansert syn på AS-diagnosen enn tidligere, også blant folk flest, men spørsmålet blir, hva er det som skiller fagfolkene som ofte sletter pasientens AS-diagnose, fra de fagfolk som kan ha et mer nyansert syn på diagnosen?

Selv om AS diagnosen regnes som en adferdsdiagnose, siden den ikke kan måles av urin eller blodprøve, så er ikke den adferden like tydelig for de som har fått diagnosen. For mange har den blitt en usynlig diagnose i voksen alder, først for seg selv, og også fra fagpersoner som må grave med intervjuer, mange forskjellige tester og observasjoner over tid. Personligheten gjør det også til at noen er mer interessert i andre mennesker, eller har en interesse i forbindelse med andre mennesker, som også igjen gjør at de kan fungere bedre blant folk enn dem som for eksempel kan være mer opptatt av tekniske ting. Mange er også flinke til å skjule sine begrensinger, eller de klarer å tilpasse seg, ja, det går seg til på en måte.

Særlig i nære relasjoner kan «Aspergeren» komme mer tydelig frem, men da er det ofte den som står i et nært forhold til en med AS som merker dette. Selv om disse som er flinke til å tilpasse seg, sliter de likevel på sin måte, som kanskje ikke er så synlig for folk flest. På hjemmefronten kan de godt være svært slitne, og må ha mye alene tid, særlig hvis de har familie i tillegg. De kan også ha Dystymi (lett kronisk nedstemthet) som kan være mer utslagsgivende på sikt, og kan virke mer avkreftende en selve diagnosen som sådan.

De kan være med på noe sosialt som de egentlig ikke har behov for, men som er viktig men krevende, så dette tærer også på energien. Derfor er det synd at disse som streber for å kunne holde på med noe, som prøver å tilpasse seg, og har mange resurser å tilføre samfunnet, ikke får en grundig utredning for en evt. diagnose.

Selv om noen ønsker å få sin diagnosene slettet, så ser det ut for at det er enda vanskeligere å få en diagnose, siden det krever gode kvalifiserte utredere. Er det blitt mer generelt at adferden og synlige trekk blir prioritert høyt i en samtale hos for eksempel DPS (distriktspsykiatrisk senter), for at en grundig utredning kan bli fullført?

Kilde:
Innlegget er basert på personlige inntrykk (anekdotisk bevis) og ikke-systematisk innhentede observasjoner og erfaringer.