Forholdet mellom pasient og behandler

Av Eline Skår

Det første jeg tenker på når det gjelder denne relasjonen er at det eksisterer en svært skjev maktbalanse. Det er alltid behandleren som sitter med mest makt. Makt til å styre samtalen, makt til å fatte vedtak. Det er også derfor det er behandleren som sitter med mye av ansvaret.

Det andre jeg tenker på med denne relasjonen er de forventninger som knyttes opp mot møtet med en behandler. Jeg tenker det ligger litt i ordet behandler. Man forventer å få behandling i en eller annen form. Man forventer at en behandler skal ha gode kommunikasjonsferdigheter, samt en god porsjon med empati. Man forventer å bli sett og hørt.

I tillegg til disse forventningene så har man kanskje ønsker for hvordan ting skal bli. Hvertfall så har jeg det. Jeg ønsker å bli behandlet som et medmenneske, ikke bare som en pasient. Jeg kan kjenne på et ønske om å bli likt, kanskje til og med å føle meg spesiell. Og jeg tror at jeg, i likhet med veldig mange andre, har et ønske om å få til en god relasjon.

Det er ingen tvil om at en god relasjon er viktig for en god behandling. Og en god relasjon kommer ikke av seg selv. Den behøver tid. Tid tror jeg er et viktig nøkkelord. I mitt tilfelle har jeg fått det.

I begynnelsen var jeg veldig opptatt av hva behandler tenkte om meg, og jeg husker jeg tenkte jeg måtte si ting som gjorde at hun likte meg. På et tidspunkt var jeg overbevist om at hun også kunne lese tankene mine, og prøvde derfor alt jeg kunne og tenke snille, kloke tanker da vi var i samme rom. Noe sier meg at det ikke helt fungerte etter planen. Behandlere har jo ikke overnaturlige krefter. Det vet jeg i dag.

Et annet nøkkelord for denne relasjonen er tillitt. Jeg bruker lang tid på å stole på folk. Det å skulle åpne seg for en totalt fremmed person er noe som for meg, og kanskje for mange andre, virker svært skremmende. Men litt av poenget med å gå i behandling er jo nettopp å åpne seg. Derfor er det viktig at det blir brukt tid på bygging av tillitt i starten.

Jeg husker veldig godt en av de første samtalene jeg hadde med min behandler. Fram til denne samtalen hadde vi brukt mest tid på å fokusere på meg. Hvorfor jeg var der, hvordan situasjonen min så ut, hva vi skulle fokusere på fremover osv. Men så kom timen som for meg ble et slags vendepunkt. Behandleren min sa at hun gjerne ville bruke litt tid på å fortelle om seg selv, og lurte på om jeg ville høre på. Selvfølgelig ville jeg det. Hun fortalte om ting som gjorde henne menneskelig. Som for eksempel katten hennes. Eller at hun likte å gå turer i marka. Ting som gjorde at jeg så på henne med litt mindre ærefrykt.

Jeg tror behandleren min gjorde noe veldig smart her. Som jeg nevnte er maktbalansen i denne relasjonen skjev, uansett hvordan man vrir og vender på det. Det kan ofte føles litt unaturlig og bare skulle sitte og fortelle om seg selv. Det kan fort bli en enveisgreie og kanskje føles litt unaturlig. For min del var det utrolig godt å kunne snu litt på situasjonen.

Ikke at jeg skulle behandle behandleren min, men at også jeg kunne lytte. Lytte til ting som handlet om henne. Som pasient kan man fort havne i en salgs rolle hvor alt handler om en selv. Kanskje kan man bli litt egoistisk for alt fokuset er på en selv. Nettopp derfor tenker jeg at min behandler gjorde noe veldig lurt her.

For meg har det også betydd mye at behandler har vært mobil. Etter alle opplevelsene jeg har hatt med å være tvangsinnlagt kan det noen ganger være vanskelig for meg å skulle reise opp til sykehuset for å ha samtaler der, mye pga. assosiasjonene jeg får. Det at jeg kan treffe behandler andre steder for samtaler er noe jeg setter veldig stor pris på.

Jeg nevnte også et behov for å føle seg spesiell. Og da tenker jeg ikke på spesiell som i alvorlig syk. Jeg tenker på spesiell som et menneske. Jeg har hatt et sterkt behov for å føle meg sett.

Når behandlere har valgt å gå litt utenom retningslinjene, når de har gått litt ut av rollen som behandler og gjort noe utenom det vanlige, da har jeg følt meg spesiell. Det kunne være å bruke litt ekstra tid på samtalen, sende en sms utenom arbeidstiden, eller å gi en klem. Dette er eksempler på ting som har betydd mye for meg. Helt enkle, kanskje banale ting. Men det er ting som har hatt stor betydning, og som har fått meg til å tenke at jeg er verdt å bruke tid og krefter på. Og kanskje viktigst av alt – det har fått meg til å tenke at jeg er mer enn bare en sykdom. Man vil jo gjerne at folk skal behandle en bra fordi de genuint bryr seg, ikke bare fordi de får betalt for det.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det er å tre ut av den profesjonelle, formelle, rollen. Noen kan kanskje tenke at det kan ødelegge for behandlingen. Men for min del har en litt mer uformell stil betydd veldig mye.

Ikke misforstå meg, det skal ikke være noen tvil om hvem som er behandler og hvem som er pasient, men det er så viktig at vi ikke glemmer å være medmennesker også.