Følgesvenn

Jeg kan stole på henne. Stødig og utholdende er hun alltid der, noen ganger trasker hun langt bak meg, andre ganger står hun og venter på meg langt der framme. Men hun er alltid der.

Iblant blir hun sliten og sutrete. Da bærer jeg henne, hun er blitt så lett for meg nå at jeg kan ta henne under armen og fortsette i samme tempo som før. 

Andre ganger strekker hun seg ut i sin fulle lengde, som en doven katt. Da er hun stor og varm og prøver å få meg til å forsvinne i armene sine. 

Vi er uadskillelige. Hun fant meg da jeg var bare tre år. Noe skjedde, noe vi ikke prater om. Også sto hun bare der. Tok den vesle hånda mi mellom de store, mørke potene sine. 

Jeg har vært sint på henne. Prøvd å løpe fra henne. Men hun fant meg alltid, og hver gang var det en lettelse å se henne. Jeg har hvisket hemmeligheter inn i pelsen hennes, ord min lille kropp ikke orket å romme. 

Hun er det eneste som får jeg meg til å føle meg hjemme. 

Hun er Sorgen.