Stor jente

Det er bra hun har meg. Jeg tar vare på henne. 

Hun har striper nedover ansiktet og klarer ikke ta på seg støvlene, jeg dytter foten hennes ned i det brune foret. Hun sitter på furubenken og stirrer forbi hodet mitt. 

– Glidelås.

Hun bøyer seg så sakte fremover, det er som om hun sover, og fomler med en skjelven hånd etter den lille metallbiten. Det tar altfor lang tid, men hun får det til. 

– Jakke.

Hun ser ikke på meg, hun er langsom som om vi er under vann. Jeg går inn på kjøkkenet og hekter jakka av pinnestolen. Gå, ikke løpe. Ikke tid til å ramle. Jeg får med meg veska hennes også, den er tung og åpen, jeg sjekker at røykpakka er der.

Hun bare sitter der. Jeg får dyttet hånden hennes inn i jakkeermet, hun våkner nok til å hjelpe til. Hun nekter å lukke jakka – «det er ikke så kaldt ute» – jeg har ikke tid til å overtale henne. 

Vi går. Hun kommer på hunden, og vil inn igjen, jeg sier at hunden klarer seg. Hun har fortsatt ikke tørket ansiktet. Jeg kjenner et stikk jeg ikke vet om er medfølelse eller dårlig samvittighet.

Skogen lukker seg om oss. Hun sutrer litt over at hun ikke ser hvor hun går. Jeg sier at det er ikke langt. 

Huset vi skal til er halvveis oppspist av seige ungtrær, det står usikkert i skumringen og lurer på hvilken vei det skal lute. Men taket er tett, og det er lett å komme inn. Jeg får henne til å krype inn først, hun klager når plankene stikker henne i ryggen. Inne er det mørkt. Jeg vet hvor alt er.

Vi sitter ikke så lenge på jordgulvet. Hun klager over at hun fryser, jeg ber henne være stille, jeg prøver å lytte etter bilen hans. Hun tror det er ham hver gang en bil kjører forbi, men jeg kan alle lydene hans.

Hun blir for utålmodig. Vil hjem og se om han er der. Jeg overtaler henne til å bli med gjennom skogen, så vi kan se verandadørene uten å bli sett. Sutringen hennes irriterer meg, jeg må minne meg selv på at det er ikke hennes feil at hun ikke skjønner ting. 

Det er bra hun har meg. Jeg tar vare på henne.

Jeg blir fem når snøen kommer.