Du, jeg, man, en, vi ...

Av Siv Helen Rydheim

Når jeg uttaler meg på egne vegne og bruker ”jeg” kan jeg med god samvittighet uttale meg. I de sammenhengene jeg bruker ”vi” inkluderer jeg andre, og hvem andre kan jeg egentlig inkludere når jeg faktisk kommer med mine meninger som bygger på mine erfaringer? Hva skal til for å inkludere andre?

Hvis jeg er med i en organisasjon kan jeg uttale meg i hht. felles uttalelser, vedtekter og dermed si ’vi’. Kan jeg ellers påberope meg et ”vi”? Mange som snakker om seg selv sier ”du”. Eksempel: Når du opplever … så er du hjelpeløs, og egentlig snakker personen om seg selv. Der er også vanlig å si ”man” eller ”en” mener sånn og slik …

Er det er for sterkt å ta inn helt til meg selv og si ”jeg”? Kanskje er det for å pulverisere ansvar at det er enklere å si ”du”, ”vi”, ”man” eller ”en” enn å si ”jeg”, selv om det handler om meg? Er det for å understreke og påberope meg større tyngde i forhold til det jeg uttaler meg om? Er det for vanskelig å stå for noe alene? Hvordan påvirker kulturen meg i forhold til hva jeg velger? Hvor bevisst er jeg på det språket jeg bruker?

Etter at jeg begynte i en selvorganisert selvhjelpsgruppe var det noe av dette alle deltakerne i gruppa ofte ble påminnet av igangsetter av gruppa. Snakke for meg selv, snakke om meg selv … ikke fraskrive meg ansvar ved å unnlate å si ”jeg”. Høres enkelt ut, men det er ikke er så enkelt fordi jeg er en del av en kultur der det ofte brukes ”vi” når det egentlig handler om et ”jeg”. Jeg strever med dette fortsatt.

Selvorganisert selvhjelp innebærer å ta aktivt ansvar for egen livssituasjon, og det innebærer å gripe tak i egen opplevelse, våge å stå i og utfordre egen smerte, for gjennom det å ta ansvar for egne følelser. Er det å være en del av et ”vi” en måte unngå å ta fullt og helt ansvar for mine egne erfaringer og livssmerte fordi jeg ikke greier noe annet? Prinsippene i selvorganisert selvhjelp kan være til hjelp, så fremt de tas i bruk i eget liv. I heftet ” Selvhjelp -  en innføring” er det mulig å få en god innføring i hvordan selvorganisert selvhjelp kan tas i bruk. Det er mulig å ta i bruk noen av prinsippene uten nødvendigvis å være deltaker i selvhjelpsgruppe. For meg var det veldig nyttig å være deltaker i en gruppe.

Min erfaring er at selvorganisert selvhjelp ikke er en lettvint måte å endre måten å tenke, snakke og handle på, men det virker over tid.  Det er fem år siden jeg var deltaker i en gruppe, og jeg har fortsatt behov for å ta tak i måten jeg skriver og snakker om meg selv på. Skjuler jeg meg bak et ”vi” eller tar jeg fullt og helt ansvar for egne handlinger? Prinsipper fra selvorganisert selvhjelp er noe jeg jevnlig tar tak i og bruker bevisst. Eksempelvis at jeg tar bevisste valg om hva som er mitt problem og hva som er andres problem, om det er et felles problem, og om jeg skal blande meg inn i andres problemer. Det opplever jeg nyttig i hverdagen min. Det kan mange ganger være vanskelig, men når jeg har sortert er det lettere å velge om jeg skal gjøre noe aktivt med det eller ikke. Det er mitt valg om jeg gjør det, og jeg kan ikke skylde på noen andre. Jeg hadde problemer med grensesetting, og valgte derfor å bli med i en selvhjelpsgruppe. Det har jeg aldri angret på.

Er du nysgjerrig på selvorganisert selvhjelp, så finner du mye informasjon om det på Selvhjelp Norge sin nettside. Det var der min første kontakt med selvhjelp startet. Deretter fikk jeg selvhjelp under huden som prosjektleder for Finnmarksnettverket og samarbeidet med LINK Lyngen.

Siv Helen Rydheim er forfatter og mottaker av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2013. Har sin egen blogg.