Bølgene

Det kan kjennes ut som om verden raser og raser sammen og slår meg over ende og jeg aldri skal klare å reise meg igjen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan, hvorfor, og jeg er så fortvila og hjelpeløs

… men så har jeg strategiene mine. Metoder for å bekjempe bølgedalene.

Jeg har lært utrolig mye om mestring siden jeg ble en sånn diagnostisert person. Det første jeg lærte er at for å takle psykisk sykdom må en være tålmodig. Og deretter: det er ingenting som kommer av seg selv. En må bare jobbe. «Bare». Lettelse og lindring kommer ikke uten at en gjør noe for det selv. Det er vanskelig, men langt ifra umulig. Jeg hadde ikke klart det uten veiledning.

Jeg har vært i en eller form for behandling helt siden jeg ble psyk for drøyt sju år siden. Høsten 2008 var jeg innlagt på DPS i et par måneder, og det kan man kalle et intensivkurs i mestring av angst og depresjon. Behandlerne mine der ga meg hjelp til selvhjelp. De dytta på meg, ga meg råd og opplæring – og lot meg utforske mekanismene i psykdommen min. På den måten ble symptomene mine gradvis ufarliggjort. Ofte oppdaga jeg på egenhånd taktikker for å håndtere mørket nede i bølgedalene. For eksempel laga jeg meg ubevisst en regel om at etter kl. 21 tok angsten fri. Resten av kvelden kunne altså både jeg og angsten slappe av. Jeg erfarte også at det rett og slett var mye mer behagelig å ikke få panikk enn å få det.

Siden den alvorlige sykdomsperioden i 2008 har jeg mer eller mindre jevnlig gått til psykologer og andre behandlere som har hjulpet meg med å holde kunnskapen ved like, og å takle små og store kriser og utfordringer i hverdagen. På kurs i depresjonsmestring fikk jeg utveksle erfaringer med andre i lignende situasjon som meg. Jeg har tatt kurs i mindfulness, og lært meg å bli mer bevisst tanker og følelser ved å meditere.

Tilsammen utgjør dette mestringspakka mi. I det daglige bruker jeg de ulike strategiene automatisk, uten å måtte jobbe hardt for å takle hverdagen. Jeg synes faktisk det er vanskelig å beskrive disse metodene, for de har blitt en naturlig del av meg som jeg ikke helt greier å sette ord på. Mestringspakka mi bare er der, og har vært med på å føre meg fram til et liv der jeg fungerer normalt og gjør ting jeg trives med. Diagnosen min, bipolar 2, er mesteparten av tida bakgrunnsstøy som jeg har lært å leve med.

En slik diagnose innebærer likevel at mørke daler av og til dukker opp, og jeg må kjempe. Det handler om å ikke gi seg over til de negative følelsene, og å anerkjenne at erfaringene og kunnskapen jeg har er motgift mot den depressive irrasjonaliteten. Jeg har gode hjelpemidler inni meg.

Nede i bølgedalen går jeg i krisemodus og må jobbe. Tvinge fram styrken min. Ikke gi opp. Når jeg har disse nedturene er det de psyke tankene som forsøker å ta over. Det jeg trenger da er en realitetsorientering, et overblikk: Hvor sannsynlige er de negative tankene? Hvor ille er situasjonen egentlig? Er den uløselig? Er det en mulighet for at den går over av seg selv? Og viktigst av alt: hva hjelper det at jeg bryter helt sammen og synes synd på meg selv? 

Det glir over, gradvis, tankene blir ryddigere og kroppen roligere. Og så er bølgedalen fjern, uvirkelig, og jeg undrer meg over at den i det hele tatt var der.