Balansekunst

Gradestokken viser 30 grader, hagen min har ingen skyggeflekker, så jeg sitter inne, leser bok og nyter airconditionen fra varmepumpa. Jeg føler at jeg burde vært ute. At jeg skulle vært på stranda med familien hele dagen, tulla og lekt og avslutta med grilling og skravling langt utover kvelden.

Jeg titter ned på den venstre underarmen min. Der har jeg tatovert ordet «balanse» sammen med ei grein hvor det sitter to fugler vendt nysgjerrig mot hverandre, de har nok en liten prat, nynner kanskje litt. Tatoveringa oppsummerer mitt liv: sjongleringa av diagnosene bipolar 2 og revmatoid artritt, engasjementet mitt for mennesker, og kjærligheten til mine nærmeste.

«Hva er målet ditt?»
Psykologen så på meg. Dette er flere år siden nå, og var et av de avgjørende øyeblikkene der jeg ble pressa, og som skulle forme hvordan hun ville legge opp behandlinga framover. Det var en av de første timene jeg hadde med denne psykologen, fortsatt i kartleggingsfasen. Vi hadde gått gjennom sykdomshistoria mi, og jeg hadde fortalt om milepæler og perioder i livet mitt som hadde forma meg på godt og vondt.

«Jeg vil bli frisk. Jeg vil bli normal igjen.»
Jeg kom plutselig til å tenke på noe min første psykiater fortalte meg om en spørreundersøkelse foretatt i Tyskland. Den viste at 4 % av alle tyskere hadde blitt diagnostisert som psykotiske om de hadde levd ut sine redsler og «sprø» tanker. Forskjellen på disse fire prosentene og de som faktisk er psykotiske, er at en psykotisk person tror på paranoiaen sin og lever ut i fra den. De andre fire prosentene ler kanskje av seg selv og vet med seg selv at redselen er irrasjonell. Poenget er at linja mellom såkalt «galskap» og «normalitet» er ganske tynn, og at dette slett ikke er svart-hvitt.
Det ante meg nå at psykologen min kom til å konfrontere meg med dette, og jeg småflirte litt da jeg møtte blikket hennes.
«Hva er normal?», spurte hun. Såklart.
«Jeg skjønte det», sa jeg. «Jeg visste at du ville pushe meg på det.»
Resten av samtalen har forandra synet mitt på sykdom og normalitet fullstendig – heldigvis. Det jeg har lært om dette er helt essensielt for selvbildet mitt, og for hvordan jeg ser på psykiatriske diagnoser generelt.

For å si det kort og greit: det er umulig å definere normalitet. Å strekke seg etter noe udefinerbart er umulig, og dermed har jeg kunnet kaste hele drømmen om å være normal på sjøen. Forslag: vi slutter å bruke ordet «normal» som en beskrivelse på mennesker. Vi trenger det ikke.

I hverdagen har jeg rutiner, verktøy for å håndtere nedturer, forutsigbarhet, kontroll på hvordan jeg disponerer kreftene mine. Jeg går på arbeidsavklaringspenger, og bruker tida mi på å jobbe med meg selv, terapi og behandling, lokalpolitikk, leik og lekser med sønnen min, kafe med venner, skrivekurs. I feriene forsvinner forutsigbarheten og erstattes av forventninger og håp om at ting skal være annerledes, mer spennende og sosialt enn hverdagen. Behandleren min har ferie, det er fire uker til jeg treffer henne igjen. Formen min og humøret mitt går ikke alltid overens med et vær og en stemning der det er en selvfølge med mye aktivitet. Sol ute, lett skydekke i sinnet. Dermed må jeg ta i bruk kunsten å balansere etterlengtede opplevelser med behovet for å la hodet ta pause.

Jeg vil virkelig tilbringe tid med folka mine. Det er ingenting som betyr mer enn dem, men noen ganger sier hodet og kroppen stopp. Det blir tomt. Eller jeg kjenner at tankene raser av gårde for fort, ei tankerekke tar den neste i et tempo ordene mine ikke klarer å følge med på. Kos og kaos går i ett. Da må jeg trekke meg tilbake og finne rutinene, ta tilbake kontrollen over en hjerne som går på overload. Balansere, få orden og system i kaoshodet. Jeg vet hvordan jeg skal gjøre det – i teorien. Men det er vanskelig når sommeren i praksis er ei rekke valg for og imot. Være med eller ikke? Og: hvordan reagerer folk når jeg velger å ikke være med? Blir de bekymra? Synes de jeg melder meg ut, isolerer meg? Føler de at jeg velger dem bort?

Jeg sliter med fatigue. En kropp i krig med seg selv, kjemisk ubalanse i hjernen og et hode som jobber med ubearbeidede traumer. En konstant følelse av å ikke få til nok, å ikke være bra nok. Jeg har ikke kapasitet til å fylle opp ferien med masse planer og turer. I fjor gikk det fint å dra på bobilferie rundt i Norge, i år vet jeg ikke om det går. Hadde dette bare angått meg selv, så hadde jeg takla det bedre. Jeg har blitt vant til å se Facebook-feeden fylles med fjellidyll og paraplydrinker og magiske sandstrender, og gleder meg helt på ekte over at folk som har vanlige jobber og ikke er syke får gjort mye spennende i ferien.

Det er følelsen av å ikke kunne gi sønnen min på seks og et halvt år en kul nok sommerferie som gir meg dårlig samvittighet. Men, og dette er et stort men: noe som aldri forsvinner, uansett hvordan formen min er, er kreativiteten og fantasien min. Jeg får ikke tatt med sønnen min til Legoland i år, men vi drømmer oss bort! Vi drømmer høyt og stort. Vi finner fram atlas og dyrebøker og reiser til Tanzania, Madagaskar, India, London, Mars, Danmark, til Akvariet i Bergen, på hengekøyeovernatting og selvfølgelig reiser vi til Syden. Vi reiser med store fancy cruiseskip, med romferge og med bobil. Og så lever vi oss inn i det som kanskje høres smått ut, men som i virkeligheten er magisk og vakkert og stort: hvordan solsikkene vokser, hvordan trærne blåser i vinden, fargene på himmelen, hvordan naturen rundt oss forandrer seg gjennom sommeren. Vi elsker å ha vannkrig, vi synger og danser, maler på lerrett med sterke farger, spiser vannmelon og filosoferer over alt fra kontinentalplater til hvordan det kjennes å være forelska. Jeg tror jeg klarer å lære ham at livet akkurat her og nå er så spennende og morsomt som vi gjør det til selv.

Jeg har gått inn for å lære mye om min bipolare diagnose. Det dukker stadig ny forskning opp, og det dannes fellesskap der bipolare, pårørende og helsepersonell kan lære av hverandre. For meg er dette essensielt for å kunne leve med diagnosen. Det gir meg en følelse av integritet og styrke. Og et håp om at folk stoler på at jeg gjør det som funker for meg. Positivitet kan ikke tvinges fram. For meg er nøkkelen til å få det livet jeg vil å ikke fokusere på det negative, heller enn å kun skulle fokusere på det positive. Ser dere forskjellen? Se helhet, se sammenhenger. Få perspektiv. Realitetsorientering, med hjelp fra mine nærmeste og behandleren min.

Det er en rytme i jobbinga med psykdommen: sosialisering, tilbaketrekning, aktivitet, ro, utvidelse, sammentrekning. Når det fungerer er det nesten som en dans. «Cluet» er å ha så mye kontroll som mulig over utvidelsene og sammentrekningene. Dette er en av utfordringene når rutiner og forutsigbarhet forsvinner i feriene.

Sommeren min er ikke «normal». Den er ikke helt fantastisk, den er full av begrensninger og dårlig samvittighet og hard jobbing med meg selv. Jeg balanserer. Jeg gråter av fortvilelse over å ikke strekke til, og av glede når sønnen min rekker meg en stor bukett markblomster. «Du må sette dem i vann så de ikke dør, mamma! Er det hundekjeks?» «Nei, det er prestekrager", sier jeg. Vi velger oss én av prestekragene og napper ut kronbladene: elsker, elsker ikke, elsker. Sommeren 2020 er mange små øyeblikk og store følelser. Balansekunst.

Ønsker du å bidra til Psykobloggens sommerkampanje #psyktsommer2020? Send mail til psykobloggen@mentalhelse.no. Du kan være anonym og du har full rett til å få din tekst slettet om du i etterkant skulle angre. På forhånd takk.

Nyttige linker:

Råd mot isolasjon og ensomhet
Hvordan få venner i voksen alder
Slike takler du ensomheten
Mental Helse Svartjenestene