Tanker rundt åpenhet

Det er mye snakk om psykisk helse og hvor viktig det er med åpenhet, men jeg tror det kan være vanskelig å forstå greia med noen som er psykisk syke dersom man ikke har vært det selv eller dersom man ikke har en del erfaring med det. Å lese om angst i en skolebok blir liksom litt fjernt om man ikke har noe kjennskap til det fra før av. Så jeg tenkte litt på det og skreiv ned noen misoppfatninger eller myter som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i:

1. Man er gal om man går til psykolog.
Å gå til psykolog sitter langt inne hos mange fordi man fort tenker noe er feil eller at man er defekt og svak. Men psykolog er ganske ufarlig. Det er mer eller mindre en samtalepartner som hjelper å finne ut av ting, pusher litt og støtter litt. En som ser deg og hjelper deg gjennom en vanskelig periode av livet. Om en singel person har mistet kontakt med foreldrene sine og sliter så bør det vel være helt naturlig å ville snakke med noen? Man trenger ikke å ligge i fosterstilling for å søke hjelp, det hadde vært så bra om folk skjønte at man kan søke hjelp før det går så langt.

2. Depresjon er smittsomt.
Dette stemmer vel til en viss grad. Dersom man er pårørende og lever med en person som sliter så kan det være ekstremt tungt og sikkert lurt å ha noen å støtte seg på selv. Men å stille opp som en venn? Ha med en deprimert person på fest? Ikke smittsomt. Å snakke om ting betyr ikke at du får samme sinnsstemning selv. Som en venn kan du også velge å ta en pause om det blir for mye. Stikke innom en time, stikke hjem igjen, ringe en kveld. Det er bedre å være der litt enn å bare forsvinne helt.

3. Man blir verre av å snakke om det.
I mange tilfeller blir man bedre av å snakke om det. Det kan være skummelt å høre destruktive tanker og destruktivt selvbilde bli ytret med ord, men det gjør ikke noe farlig for deg som person. Det kan være veldig trist og du kan bli bekymret, men den andre trenger noen som vet hva som foregår. At noen tåler det er gull verdt.

4. Man ligger bare der.
Alt av psykiske lidelser er forskjellig fra person til person. Noen kan fort si at “du er ikke deprimert før du ligger i senga i uker i strekk uten å orke å gå på do og spise osv”. Det stemmer ikke og slike utsagn fører i større grad til bagatellisering. Selv om man ikke kan kalle seg deprimert av vanlige sinnsstemninger som å være lei seg, så kan man fungere i hverdagen både med depresjon og angst. Noen går på piller. Andre har bra dager blant de dårlige. Alle rundt ser ikke alt som skjer.

5. Det er bare å skjerpe seg eller å ignorere det.
Jeg har selv prøvd å rømme fra det og det førte til utmattelse og eksplosjon. For en som sliter er det ikke bare å tenke positivt. Dette er råd som kan være gode for noen som er i en periode med mange utfordringer. Om man derimot er psykisk syk er det lov å akseptere at man er det. Å godta at man har det tungt er veldig viktig for å få det bra igjen – å rømme fra det blir bare å utsette og forverre situasjonen.

6. Det er bare å møte angsten.
Niks! Å bli dratt på fest med sosial angst kan gi panikkanfall og gråting på dass. Ikke så kult. Denne er litt vanskelig, for det finnes en viss balanse her – man kan ikke grave seg ned for alltid heller. Men om en av dine nærmeste kommer og forteller for første gang at de sliter så er det kanskje ikke helt passende å dra dem ut på fest med en gang. Å pushe andre kan derimot være veldig bra etter hvert.

7. Man må være åpen med alle.
Veldig mange kjendiser går ut i media og prater om den tunge tiden og det kan være vanskelig å vite hva som er reelt og ikke. Det er generelt mye snakk om åpenhet rundt psykisk helse. Men det er ikke et must. Det er helt greit å holde det til nærmeste, ingen er tvunget til å skrive en facebook-status om det slik at alle vet. For noen er dette veien å gå, men det lureste er nok å kjenne etter selv. Ingen trenger å være overdrevent åpne hvis det forverrer situasjonen.

Var bare noen tanker som kverna litt i hodet i dag. Det er bare litt trist å se når folk som sliter blir misforstått eller møtt på en dårlig måte. Jeg er på ingen måte noen ekspert innenfor dette, men har en del erfaring både fra meg selv og venner som sliter, så jeg tenkte det kunne være greit å dele.