Slutt å spenn bein på de unge som sliter!

Som veldig mange andre har leg lest saken om selvmord på Instagram på NRK sine nettsider, og jeg har sett Innafor sine to programmer om dette. Det er så bra og så viktig at disse tingene tas opp og at virkeligheten til disse unge jentene faktisk får et ansikt og at folk kan gjøres oppmerksom på det som skjer. Ikke bare på grunn av at det er lite kunnskap om temaet, men også for å få en forståelse av at det er mye med dagens barnevern og psykiatri som ikke fungerer slik at man kan gjøre noe for å få det til å fungere bedre, også for disse jentene.

Det handler om omsorg, og da gjerne traumebevisst omsorg. For mange av disse jentene har antagelig levd gjennom traumer som har påvirket dem. I Innafor ga jentene uttrykk for at de ikke ble møtt på en måte som ga dem tillit til systemet. For eksempel så opplevde mange at det var for stor avstand mellom de og behandleren som skulle hjelpe. At behandleren ikke viste noen følelsesmessige reaksjoner på de de fortalte, men forble uberørt gjennom samtalene.

Mange av disse jentene har nok også relasjonstraumer og dermed problemer med å danne og holde relasjoner ved like, derfor blir det å kommunisere på nett en viktig livslinje. Mange har problemer med de viktigste relasjonene som foreldre, søsken og annen familie og har gjerne skjøvet disse fra seg. Nettopp derfor er det ekstremt viktig at disse jentene blir møtt med omsorg og ikke avstand hos sine behandlere og hjelpere. Det må legges til rette for dette i psykiatrien slik at det fokuseres mer på gode samtaler basert på omsorg enn det å skape avstand mellom behandler og pasient. Man vokser i relasjoner med andre, og dette gjør terapirommet til en god arena for vekst, om behandler tillater det. Selv om det bare er for en kort periode.

Usikkerheten når man blir 18.

En ting er når man er under barnevernet og har fått god støtte derfra, hvilket ikke alle får. En god del av disse jentene nevnt i Innafor var over 18. Det vil mest sannsynlig si at de hadde en uoversiktelig hverdag, kanskje i en egen bolig uten veldig mye oppfølging. Det kan være de var innlagt på institusjon eller at de bodde hjemme hos foreldrene. Mange kan ha opplevd at den økonomiske situasjonen var veldig vanskelig. Sjansen for at de har havnet på AAP for å utrede arbeidsevne når de ble 18 er relativt stor med mindre de allerede har fått en uføretrygd på plass. Det betyr å leve under fattigdomsgrensen, mens man prøver å stable seg på bena og skape et godt liv.

Nå har regjeringen kommet med et statsbudsjett der denne gruppen ungdommer og andre med samme problematikk vil oppleve å gå ned 60 000,- i inntekt mens de jobber med å bli friske og utredet i forhold til arbeid eller uføretrygd. Har regjeringen noen gang hørt om Maslow sin behovspyramide? For at man skal klare å vokse og bygge seg selv opp, må man få dekket fysiologiske behov først.

Det vil si sult, tørste og søvn for å nevne noen. Så kommer behovet for trygghet som har fokus på sikkerhet og beskyttelse. Så kommer de sosiale behovene som tilhørighet og kjærlighet. Helt til slutt har vi behovet for annerkjennelse og selvrealisering. Hvordan er det meningen at disse jentene og andre i lignende situasjon skal føle trygghet når de ikke får noen form for beskyttelse eller sikkerhet gjennom for eksempel psykiatrien eller NAV som skal ivareta deres behov for økonomisk sikkerhet mens de er syke?

For mange vil kuttene i AAP bety at man må over på supplerende sosialstønad fordi beløpet man får i AAP er for lite til å leve. Spesielt om man bor i storbyer med høye husleier. Noen kan bli tvunget til å flytte hjem med den nedverdigende følelsen det kan gi. Noen har ikke et hjem å flytte tilbake til og blir tvunget til å klare seg så godt man kan. 130 000,- minus skatt er ingenting. Hadde Anniken Hauglie og resten av regjeringen klart å leve på det selv?

En ting er selve beløpet man får, en annen ting er varigheten. Nå har regjeringen sørget for at årene på AAP blir begrenset, men hva om man ikke er blitt ferdig utredet av NAV og helsevesen i løpet av den tiden? Da må man over på sosialstønad. For faktum er at NAV har ikke ressurser til å få utredet alle som trenger det innen normal tid, og helsevesenet har lange helsekøer før man får utredning. Når det gjelder psykisk helse kan utredningene noen ganger være vanskelige, og det er ikke like lett å stadfeste hvor alvorlig funksjonsnedsettelse man får på grunn av den psykiske lidelsen. Det varierer og veldig fra person til person. Dette har regjeringen valgt å ikke ta hensyn til. Er man ikke ferdig utredet i tiden som er satt, er sjansen for å få forlenget, veldig liten og når man ikke kan få forlenget stønadsperioden, er det over på sosial. Med sin politikk skaper regjeringen mange unge og fattige. Unge som kunne ha fått litt mer penger i måneden og fått tid og rom til å utvikle seg og vokse inn i et bedre liv. Forutsatt at de får riktig behandling selvsagt.

Spenner bein på unge som sliter

Med alle de usosiale kuttene som har kommet det siste året, og de som ser ut til å komme videre, spenner regjeringen beina under de unge som sliter. De mener at unge som sliter ikke skal ha mer penger enn studenter og lærlinger, men de unge som sliter har også andre utgifter enn disse to gruppene de sammenlignes med. De har for eksempel utgifter til forskjellige behandlinger og medisiner. De har også helt andre fremtidsutsikter enn lærlingene og studentene. Hadde de kunnet studere hadde de jo klart å bygge seg et liv med en god økonomi, men de er for syke, de klarer det ikke. Og det er nå en gang sånn at sykdom og funksjonsnedsettelse er nødvendig for å få AAP.

Jeg har selv gått på AAP og tilsvarende ytelser i 25 år. Ja, du leste riktig, 25 år. Hadde NAV og helsevesen gjort jobben sin med meg hadde jeg vært avklart for lenge siden. Istedenfor gikk jeg i 25 år med usikker økonomi. Uten mulighet til å gjøre det alle andre på min alder gjorde. Som for eksempel å ta lappen og kjøpe seg bil. Kjøpe seg leilighet. Etablere seg med partner og barn. Først i år, når jeg ble 43, fikk jeg en gradert uførtrygd. Jeg har prøvd i alle år å jobbe, slik som regjeringen vil, men det går ikke. Det eneste det har ført til er at jeg har blitt sykere for jeg gikk lengre uten behandling og fikk stadig nye nederlag i forbindelse med jobb. Jeg klarte en bachelorgrad i Kultur og Samfunnsfag med vekt på psykologi og kriminologi i løpet av 6 år. Men her sitter jeg da, med 85% ufør og ukentlig psykologtime.

Regjeringen sier sikkert til min sak at ”det viser jo det ikke fungerer å gå lenge på AAP”. Joda, helt riktig det. MEN det viser også at NAV ikke er kapable til å gjøre den jobben de er satt til med de ressurser de har innenfor den tiden de har på seg til å gjøre det. Og da selv med ubegrenset tid på AAP. Hvordan skal de klare å gjøre det når de har begrenset tid på seg?
Nei, gi disse unge en sjanse til å lykkes i livet. Ikke bind hendene bak på ryggen og ta på dem bind for øynene før dere krever at de skal løpe gjennom en 2 km hinderløype. Hvem som helst hadde hatt problemer med å lykkes på den måten. Det er en oppskrift på selvskading, selvmord og forverret psykisk helse.

La oss håpe at regjeringen kan begynne å tenke på mennesket i stede for økonomi.