Selvmord kan både forhindres og forebygges

En kvinne er nylig funnet død. Hun hadde selv knyttet knuten. Jeg kjente henne. Vi har gått i samme mørke. Kun én av oss kom fra det med livet i behold. Jeg respekterer kvinnens valg om død. Men ikke det livet som ikke ga henne et bedre alternativ.

Kjære politikere. Jeg skal ikke si mye. Ord er uansett ikke nok. Ikke nå. Jeg skal kun si det viktigste: En takk og en bønn. På liv og død.

Jeg er i live. Det takker jeg dere for. Hver eneste dag. Jeg takker den norske velferdsstat for at jeg åpner øynene om morgenen. Jeg takker norske skattebetalere for at jeg våger å se mot en fremtid hvor jeg finnes som annet enn et minne.  I to hele år har jeg vært innlagt i en spesialisert psykiatrisk avdeling. Regningen har dere tatt, uten at noen noensinne har spurt dere. Derfor takker jeg. Derfor jobber jeg hver eneste dag så hardt jeg kan for at investeringen skal være verdt det. Derfor deler jeg av min historie. For å takke de som gjør det mulig at noen som ikke ønsker å være i live, kan velge å leve.

Derfor gråter jeg i kveld. Fordi jeg vet at det er mulig. Det finnes en vei ut av de aller mørkeste steder et sinn kan skape. Jeg gråter fordi veien ligger der, uten at alle som trenger det får muligheten til å gå den. For uten at noen holder deg, går foran deg, ved siden av deg eller bak deg, er det ingen vei, kun mørke. Jeg gråter fordi Mara gikk seg vill i mørket tross mulighetene for lys. Etter en mangeårig historie med angst og helhjertede forsøk på å holde hodet over vannet, klarte ikke Mara mer. Vi som kjente henne vet hvor hardt hun kjempet. Dere skulle sett henne. Det var lett å se at hun hadde vært vakker. Men år med frykt gjør noe med ansiktet til et menneske. Rynkene omkring øyne og munnviker får unaturlig dype furer, som skjærer konstante striper gjennom huden og gir en grimase som minner om noen som nettopp har brent seg.

Den dunkle, bankende smerten som ikke virker å gå over. Ikke før du får sove. Mara sover nå. Hun tok sitt siste selvstendige valg om å la verden være foruten henne. Mellom et tre og nakken sin festet hun et bånd som skulle knytte henne til et sted som var ukjent, men som hun anså som bedre enn det hun kjente. Dette er et valg jeg respekterer som en voksen og verdig avgjørelse ut fra de alternativene hun hadde. Min sorg ligger i at hun kunne hatt andre alternativer. Mara kunne gått samme vei som meg. Bare noen hadde vist henne veien.

Kjære politikere. Selvmord kan både forhindres og forebygges. Det er mulig. Stikkordene er trygghet og tid. Det holder ikke å hindre noen i å dø, man må få dem til å ønske å leve. Det kan ta år. Det er verdt hvert sekund.Jeg takker igjen og igjen for den unike muligheten jeg har blitt gitt til å velge livet fremfor døden. Det er kun én feil med den: At den er unik.

Ingeborg Senneset er journalist i Aftenposten og utdannet sykepleier. Har sin egen  blogg og skriver på en bok om sine opplevelser i psykiatrien under tittelen  Arbeidstittel: Anorektisk.