Behandling som hjelper

Av Ingeborg Senneset
Teksten er hentet fra forfatterens Instagram-konto.

Mange har tatt kontakt etter at jeg tirsdag deltok på Trygdekontoret på NRK. Alderen spenner fra 12 til over 60. Noen syke, flere pårørende. Det er mange, av begge kjønn, som ikke får den hjelpen de trenger. Altfor mange. Og jeg er redd det antallet øker langt raskere enn antallet behandlingssteder som de facto kan hjelpe. 

Hvor mange går rundt på sykehus og føler seg «redusert til en skinnpose full av knokler, i stedet for å få en opplevelse av at det var en person der inne», slik jeg gjorde? Og like ille eller verre – hvor mange har overhodet ikke et behandlingssted å gå til? De siste årene er 100 døgnbehandlingsplasser blitt lagt ned årlig. NRK meldte i fjor at antall sengeplasser ved psykiatriske sykehus er halvert siden 1990.

Nedbygging av institusjonsplasser var tema i NRKs Her og Nå i 2014, der fagmiljøene ytret bekymring for at døgninstitusjonene er blitt bygget ned, mens alternativene ikke er blitt bygget opp. Klinikkoverlege Per Harald Bentsen ved Sandviken psykiatriske sykehus kalte utviklingen veldig uheldig. Den eneste faktoren som har virkelig har betydning ved tunge psykiske lidelser er langvarig behandling, sa Bentsen. Vold mot andre, eller vold mot seg selv – særlig det siste – blir konsekvensene av ikke å ha adekvate tilbud.

Så klart det blir det. Har du prøvd å ha en blodigle på ryggen og ikke ha andre muligheter til å nå den enn å forsøke å slå deg gjennom brystet, vet du at frustrasjonen og de dårlige, men nødvendige, måtene å takle smerten på bare vil øke. Helt til noen hjelper. Så spørsmålet er, hva nå? Hva er planen? Det er mange gutter, jenter, kvinner og menn der ute som trenger et svar snart. 

Ingeborg Senneset er journalist i Aftenposten og utdannet sykepleier. Har sin egen blogg og skriver på en bok om sine opplevelser i psykiatrien under tittelen Arbeidstittel: Anorektisk.