November

Jeg liker ikke høsten i det hele tatt, og spesielt ikke november. Når oktober går mot slutten begynner jeg å grue meg til januar, for den måneden liker jeg enda mindre enn november. Jeg er en av dem som helst vil ha lyse morgener, enda lysere kvelder og som ikke kjenner så mye på lykken over å ha fire årstider. 

Noen ting har jeg likevel funnet ut at fungerer for meg om høsten. Som å drive fysisk aktivitet og si ja til å være sosial. Når jeg gjør de tingene synes jeg faktisk at november går litt fortere, selv om dørstokkmila aldri er lenger enn på en regnværskveld når det er 7 uker igjen til jul. 

Når det blir høst, skorter det ikke på gode råd om hvordan man kan gjøre mørketida til noe fint og hyggelig. Hvordan man kan og bør tenke positivt og bare “snu på det”. Kanskje er jeg selv en som gir slike råd i blant, det kan godt hende. Imidlertid vet jeg at velmente råd ikke virker så godt på meg. Jeg blir nesten bare enda mer frustrert når noen forteller meg hva jeg burde gjøre eller hvordan jeg skal tenke. Denne gangen handler det om mørketid, men det kan like gjerne handle om familie, jobb eller andre situasjoner der det er kinkig. Jeg er rett og slett ikke så glad i å få råd.

Det som hjelper meg er når jeg møter anerkjennelse. For at jeg er som jeg er og har det som jeg har det. Den anerkjennelsen kan jeg møte hos andre, og jeg kan gi den til meg selv. Når jeg gir plass til å være den jeg er, finner jeg lettere løsningene selv. Ikke alltid med en gang, men stort sett til slutt. Også når det gjelder november.