Jeg trenger å øve meg på å si ja

Man skal ikke lete så lenge i selvhjelpslitteraturen før man finner gode råd om hvordan å si nei. “Lær å si nei!”. “Si nei uten å få dårlig samvittighet”. “Bli flinkere til å si nei”. Etter alt å dømme er det et stort marked for de som ønsker å lære bort kunsten å si nei. For min del trenger jeg det komplett motsatte. Det å si nei faller lett for meg. Jeg sier nei til alt mulig med den største selvsikkerhet og uten snev av dårlig samvittighet. Det er ikke det spor vanskelig å si nei, det kjennes trygt, enkelt og velkjent.

Det jeg trenger å øve meg på er å si ja. Det er nemlig mye vanskeligere enn å si nei. Når jeg blir spurt om noe, starter jeg som oftest med å si nei. Noen ganger sier jeg det høyt, andre ganger inni meg. Det er så lett å svare nei når noen spør om jeg vil bli med på kino på fredag. Jeg er jo ikke så glad i å gå på kino, jeg liker best å se film hjemme. Det er utrolig enkelt å takke nei til hyttetur med venner, for jeg kan jo ikke fordra å reise bort når det er helg. Det blir så stress, og jeg vil være hjemme og ikke ha noen planer. 

Selv liker jeg best å være sammen med folk som sier ja. Det kjedeligste jeg vet er å servere kake i et selskap der alle har øvd på å si nei. Det er ikke gøy i det hele tatt. Jeg liker folk som forsyner seg av kaka både én og to ganger. Jeg liker å være sammen med folk som sier hurra for hytteturer og kinobesøk, og jeg mener oppriktig at mye blir hyggeligere når flere sier ja enn nei. Meg selv inkludert.

Det å si ja kan være skummelt. Det kan føre til ting jeg ikke aner hvordan vil bli, og som jeg ikke har full kontroll på. Og det er bra! Jeg har også godt av å utfordre meg selv, helt til der det kjennes ukomfortabelt. Da lærer jeg noe nytt. Derfor skal jeg øve meg nå i desember på nettopp å si ja. Jeg tar min egen utfordring og gjør noe med det jeg er dårligst til. 

Jeg sier ja! Gjør du?