Mørket

Når jeg lukker øynene og langsomt puster inn luft gjennom nesen, kan jeg ennå kjenne duften av mammas hår, jeg kan kjenne duften av hennes hud, hennes kinn. Jeg kan kjenne duften av søt tobakk blande seg med tung parfyme og lukten av disse pillene som ga ånden hennes dette nesten kvalmende silkeaktige, men samtidig så tiltrekkende. Så mamma.

Og når jeg lukker øynene og langsomt legger hodet på puten, kan jeg kjenne hennes munn mot øret mitt. Jeg kan høre henne hviskende synge:

«So, ro, lillemann, nå er dagen over. Alle barn i alle land ligger nå og sover. So, ro, tipp på tå, sov min lille pode. Reven sover også nå med halen under hodet.»

Hun lå ved siden av meg, og da var mørket så deilig. Uten henne i rommet ble mørket et jernbelte rundt brystet. Klemt stramt fast. Jeg måtte alltid ha døren på vidt gap mot tryggheten og mamma og pappa inne i stuen. Men når mamma lå ved siden av meg elsket jeg mørket. Jeg ertet mørket, pekte på det og rakte tunge mot det. Tryggheten midt i det jeg var så redd for ble som jubel i hjertet. Som å stå midt inne i en søyle av ild uten å bli brent.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss begge.

Når jeg lukker øynene og tenker tilbake husker jeg høstkveldene da regnet trommet fjerne sanger mot ruten. Huset vårt. Ute herjet mørket som en ulv av vind. Inne hos oss var det bare lys. Lys.

Jeg husker mamma badet oss søsken. Hun skrubbet og skrubbet meg. Om sommeren var jeg så brun at hun trodde det var skitt. Hun skrubbet og skrubbet, men jeg var like brun.

Etter badet pakket mamma meg inn i et håndkle og bar meg inn fra badet til stuen, hvor hun plasserte meg på toppen av oljekaminen. Der satt jeg og døset mens «Colargol» rullet over skjermen. Så laget mamma brødskiver til oss. Alt var så trygt. Trygge brødskiver med ost, leverpostei, hvis vi var heldige, Nugatti. Det beste jeg visste var å ta en bit av nugatti-skiven og så rett etterpå en slurk av melken, slik at Nugatti og melk blandet seg inne i munnen.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss begge.

På Stueland om sommeren. Vi bodde på hytten hele skoleferien. Pappa bar tv-en fra stuen hjemme og ut i bilen. Og jeg husker jeg spurte ham hvordan han klarte å bære det fjernsynet med alle de menneskene i. De andre lo av det. Den gang skjønte jeg ikke helt hvorfor.

Mamma på hytten. Hun var livbøyen min i alt som skjedde. Da jeg utforsket verden var hun alltid til stede bakerst i hjernen. Jeg visste jeg kunne springe hjem til henne når noe ble for skummelt, når himmelen ble for mørk.

Jeg var ute i skogen, lekte indianer. Satt i morelltreet og gomlet mørke, søte bær. Jeg plukket villjordbær og tredde dem på strå. Og jeg plukket blåbær, tok dem med hjem til mamma. Så fikk jeg fløte, sukker og blåbær i en skål.

Jeg var mest nede ved sjøen. Løftet steiner på stranden når det var fjære sjø og fant de underligste skapninger. Og jeg stod time etter time på svaberget med en fiskestang og krok med snegle-agn.

Så ropte mamma meg inn. Hun hadde laget pannekaker. Pannekaker og rørte jordbær. Hun formet pannekakene som figurer, mennesker, hester, sauer, hun var en mester i å forme pannekaker. Det er så mye kjærlighet i pannekaker formet som figurer. Midt på dagen, når solen står høyest på himmelen, da er det så uendelig mye kjærlighet og lys i en stemme som roper et barn inn og som lager pannekakefigurer og klapper barnet på kinnet og smiler. I det som skjer i dette finnes tyngden av all trygghet som finnes i verden.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss begge.

Advent. Det lyser av minnene om mamma sin årlige eventyrfortelling om advent. Mamma skapte eventyr, og løftet dem foran oss barna og lot oss se, lukte, høre.

Første søndag i advent. Lys. Andre søndag i advent. Lys. Tredje søndag i advent. Lys. Fjerde søndag i advent. Lys på lys. Det var figur-adventskalender. Det var sjokolade-adventskalender. Og det var baking av sju slag. Serinakaker. Pepperkaker. Kakemenn. Risboller. Krumkaker. Kokosmakroner. Goro-kaker.

Og lille julaften. Vi hentet juletreet i skogen bak hytta. Pappa slo og slo før treet vaklet og gikk i bakken. Duften av kvae og granbar blandet med den skarpe desemberluften.

Vi pyntet treet. Og lysene som blinket mot oss ble reflektert i glitteren som hang nedover treet. Og mamma laget alt i stand. Alt som er trygt og godt laget mamma i stand. Hun laget kakao med krem. Vi fikk smake på alt som hadde blitt laget før jul. Sylte. Sild i alle varianter. Skinke. Og alle kakene. Og vi så på «Jul i skomakergata».

Og jeg var lykkelig. Jeg kjente en intens jubel inne i meg, en takknemlighet for å få bo i en så lykkelig familie, hvor alt var bra og godt.

Min mamma. Mamma min. Men mørket var der egentlig hele tiden. Den brukte lang tid på å ta meg. Jeg forstod det ikke da. Jeg hadde bare denne livreddheten hele, hele tiden. Blandet som olje i olje, usynlig, men til stede.

Mamma var borte i lange perioder. Da jeg var blitt ungdom var vi og besøkte henne i en voldsom bygning med skremmende og rare mennesker inne i. Hele tiden forsøkte jeg å gjemme mammas lys for mørket som langsomt tok oss begge. Men det var håpløst.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss begge.

Det er dette bildet jeg bærer med meg hele tiden, klistret til det jeg vil og ikke vil huske. Det var 17.mai. Jeg kan ha vært en fem-seks år. Vi stod på skoleplassen, og jeg så meg mett på alt som hendte. Mamma hadde den nydeligste bunaden, det skinte i farger og sølv, og jeg husker, jeg husker jeg holdt henne i hånden med den ene hånden min og bar et flagg i den andre.

Slik vil jeg huske alt, slik vil jeg fargelegge alt, slik vil jeg legge alt i lys, hele det bortkastede, mørke livet mitt, dette minnet, jeg så opp på henne og hun så ned på meg og smilte. Og hun var så vakker. Min lille hånd i hennes store. Hun var mamma og jeg var så stolt av henne. Hun var mamma og hun var så trygg. Mens mørket kom og oss begge.