Kjære medavhengighet
Hvem ville jeg vært uten min medavhengighet?
Jeg lurer ofte på hvem jeg hadde vært uten deg. Om jeg hadde vært mer utadvendt. Mindre fokusert og oppslukt i mine egne tanker. Kanskje jeg hadde orket å være rundt andre mennesker uten å bli totalt utslitt. Kanskje jeg aldri hadde kjent på angsten. Følelsen av å miste kontroll. Følelsen av å ikke være god nok. Ikke strekke til. Kanskje depresjonens klør ikke hadde dradd meg inn i mørket. Kanskje stemmene som daglig forteller meg at jeg ikke er verdt noe, ikke hadde vært der.
Men hadde jeg hatt samme forståelse som jeg sitter med nå? Hadde jeg forstått at en mor kan elske sitt barn, men likevel stenge døren fordi nok er nok? Hadde jeg forstått at en far kan være med datteren å kjøpe dop, fordi han ikke orker å se henne full i abstinenser? Hadde jeg forstått ødelagte søskenforhold? Hadde jeg forstått en bror som har gitt opp håpet? Hadde jeg forstått en søster full i håp, tross alle skuffelser? Hadde jeg forstått hva det vil si å være maktesløs? Å være muliggjører? Å være pårørende?
Kjære medavhengighet, kanskje jeg skal være takknemlig ovenfor deg likevel. Men bare kanskje…
