Kjære legevakt

Du har ikke lov til å snakke med meg, som om jeg ikke vil forstå uansett, du skal bare vise med holdningen din at dette ikke er greit, at det skal ikke være en hyggelig stund for deg å komme til legevakten med disse kuttene.

Som om det var det jeg tenkte da verden mistet fasonger og farger og alt jeg var fanget i var denne uutholdelige smerten, og alt jeg kunne se var eneste veien ut av dette i live med barberblad.

Jeg har feilet igjen, tror du ikke jeg vet det? Tror du ikke det er noe av det aller mest skamfulle jeg gjør, å måtte ringe legevakten etterpå fordi jeg ikke klarer livet, troppe opp i et venteværelse og hviske hva jeg har gjort foran alle disse verdige syke menneskene, vite at jeg tar en uverdig plass. Tror du det er fare for at jeg kommer til å like dette? Like det så godt at jeg vil blø for å møte ditt blide ansikt? At det er fare for at hvis du snakker hyggelig med meg mens du syr igjen skammen min så vil jeg komme igjen neste gang jeg trenger litt hyggelig selskap?

Kjære legevakt dere har rett i at jeg ikke kommer så ofte lenger, dere har rett i at holdningen deres er årsaken. Et godt stykke arbeid ikke sant? For hva betyr vel livet mitt alene innenfor fire vegger?

Jeg selvskader fortsatt, men det er skam nok for meg å takle, jeg sparer meg selv for den ekstra skamfulle turen ned til legevakten. Det blir store stygge arr, men hva betyr vel det når jeg har så mange fra før av? Det er trist, at hvis jeg skulle bli frisk, så vil kroppen min alltid se syk ut likevel, og måtte møte de utfordringene og fordommene det er i samfunnet for resten av livet. Fordi de som skulle hjelpe skøyv meg vekk med en iskald holdning som fremdeles vil gi meg frysninger.