Hvem bestemmer hva nytte er?
Hvordan hadde jeg ønsket at min datter eller sønn ble behandlet?
Av Sommerfugl
Som sommerfugl er jeg anonym og folk vet ikke hvem jeg er. Jeg vil at dere som sender kommentarer skal vite at jeg tenker masse på dere og setter stor pris på de fine kommentarene. Det betyr så mye for meg!
Når en lege skal operere på et bord så har han liv i sine hender. Han har ansvar for å redde liv. Alle kan man ikke redde, men de tar ansvaret på alvor! Slik skal det være faktisk i psykiatrien også. Man har mennesker med sterke symptomer. Man er jo ansvarlig for å hjelpe pasienter. Hadde man greid å hjelpe seg selv hadde jo man aldri trengt hjelp!
Når man sliter med psykiske lidelser så føler man seg annerledes enn andre, men når man i tillegg får høre om unyttiggjøring – da føler man seg til og med annerledes enn andre psykiatriske pasienter. Jeg skriver mye om dette her fordi det er sjelden folk skriver om det. Mange har det nok slik, men det er sjeldent fokus akkurat det med unytte. Jeg vil faktisk si man kan føle seg som romvesen når man i tillegg til å ha psykiske lidelser er annerledes enn andre med psykiske lidelser. Man blir så sliten og pessimistisk med årene. Man kjemper og kjemper med demonene sine i årevis i hode så det at jeg måtte høre om unyttiggjøring gjorde det ikke bedre for å være ærlig. Man har mange tap på veien når man får psykiske lidelser i ung alder.
Kanskje det er på tida at ansatte i psykiatrien starter å tenke på hvordan det hadde vært for dem hvis deres barn slet psykisk? Hadde dem ønsket at de får høre at deres barn ikke har nytte og effekt i behandling.
Jeg har alltid trodd på skjebne at det er noe stort over oss. Når jeg var yngre og gikk med en behandler i gangene på DPS så min nåværende psykolog meg i gangene med henne. Det kom og gikk flere år andre behandlere og behandlingsteder var involvert og til slutt havner jeg hos han. Han som gikk forbi meg i gangene den gangen og jeg er kjempe fornøyd med han. Noen vil si det er tilfeldigheter, men jeg kaller det skjebne! Det var meningen han skulle være den som hjelper meg. Symptomene er like ille som før. Jeg har jo fått mer forståelse for dem. Det forsvinner tydeligvis ikke, men jeg kjemper og kjemper. Mange har prøvd å hjelpe meg i mange år, men det har vært vanskelig og jeg har jo holdt ting tilbake. Selv om jeg sliter like mye som alle år så føler jeg at han ser og han strekker seg langt for meg.
Det som er kanskje det største problemet, at i psykiatrien tror dagens helsevesen at alt kan kureres. Det blir nærmest: alle kan bli friske. Vi skal ha pakkeforløp. Mennesker er forskjellige og uansett hvor mange sengeplasser man fjerner og uansett hvor fort man skrives ut fra DPS – vil det alltid være folk som trenger innleggelser. Det kommer alltid til å være de langvarige. Det er trist og det er tragedie. Det er tragedie å ikke ha et normalt liv og slite hele tida. Det psykiske som fører at man får vondt i kroppen i tillegg.
Det er verst for pasientene og de rundt. Jeg føler at disse recovery-stedene er best på papir. Virkeligheten er mye hardere og brutal. Det er fint at det hjelper noen å bli bedre på kortere tid. Jeg er glad på deres vegne, men samtidig trist. Hvorfor ble livet mitt slik? Alt dreier jo seg om hvilke lidelser man sliter med. Jeg føler at det ble min skjebne og at skjebnen til slutt førte meg hos han jeg burde vært for lenge sida, men har jo vært andre i mellomtida som jeg også har følt har hjulpet meg.
Når man er langvarig pasienter så ser man de som gjør alt for å hjelpe og de som sier de tåpeligste tingene. En av kommentarene er for et eksempel: «Jeg forstår mer enn du tror.» Det er det tåpeligste kommentaren når du vet at personen faktisk ikke gjør det!
Min skjebne førte meg hos en flink behandler. Til alle dere som er frustrerte og fortvilet over situasjonen deres – så vit at skjebnen har en plan. Skjebnen kommer til å føre dere hvor dere skulle vært før. Høyere makter og universet kommer til å hjelpe dere at ting ordner seg og ingen – ingen kan ta det fra dere uansett hva som blir sagt eller gjort – så hvem skal bestemme hva nytte egentlig er?
Mennesker er forskjellige akkurat som psykiske lidelser. Man kan ikke putte mennesker i èn bås akkurat slik pakkeforløp hadde gjort. Man kan aldri behandle mennesker likt for alle er jo forskjellige. De som ofte er blid kan være så ulykkelig og skjule så mye. Når man utagerer er man redd og kanskje skjules noe der. For noen fungerer gruppeterapi for andre gjør det ikke. Hvem bestemmer hva nytte er? Er det hvordan man vil pasienten skal være? En ting er hva man ønsker for pasienten, en annen er hva pasienten tåler. Jeg tenker at kanskje alle mennesker som jobber i helsevesen bør starte å tenke. Dette kunne vært min datter eller min sønn.
Hvordan hadde jeg ønsket at min datter eller sønn ble behandlet?
